Minneord om Einar Bang

Einar Bang.  Foto: Privat

minneord

Lillejulaften, 23. desember 2020 døde Einar Bang på Skien sykehus. Han ble i utgangspunktet lagt inn på grunn av hjertesvikt, men ble smittet av Covid-19 på sykehuset og døde som følge av det, 69 år gammel.

Einar ble født 11. september 1951 på sykehuset i Tromsø. Han vokste opp i Havøysund inntil familien flyttet til Alta det året Einar begynte i 3. klasse på barneskolen. Det var her jeg først ble venn med Einar, et vennskap som skulle vare i seksti år.

I tidlig ungdom i Åsveien i Alta introduserte storebror Arvid Einar for noter og pianospill, og allerede i en alder av tolv år spilte Einar fiolin i Alta salongorkester.

Femten år gammel dro Einar fra Alta til Stavern for å gå på Fredtun Folkehøyskole. Deretter fulgte noen turbulente år i Oslo hvor vi lot håret gro, knyttet neven mot atomvåpen og i protest mot krigen i Vietnam ropte: «make love, not war». Gjennom hele livet var Einar politisk engasjert, og han kunne la det hagle verbale småstein over meningsmotstandere en sen nattetime. Han sognet aldri til en bestemt politisk fløy, ei heller MGD, et lokallag han var med på å stifte i Kragerø en vinternatt under en lyktestolpe, som noen i partiet har fortalt meg.

Einar stilte som delegat for partiet på et landsmøte. Etter et valg for noen år siden, spurte jeg han hva han hadde stemt på: «Samelista, for den er det eneste jeg vet at jeg ikke har noe imot», sa han med glimt i øyet. I perioden 1970-1974 studerte Einar ved Musikkonservatoriet i Bergen, hvor han også tok tilleggsutdanning som kantor. En lykkelig tid med gode venner og mye moro. I 1975 fikk han post som organist i Alta, knapt så moro. Det var ikke teologien som trakk Einar mot kirken, men musikken, kirkemusikken, Bach m.fl. Det kunne aldri bli høyt nok under taket for han. Den høyden fant han ikke i gudshuset.

I 1976 traff Einar Rannveig, som han giftet seg med i 1978. De fikk datteren Ida i 1981. Einar arbeidet ved den anledning som organist i Øygarden utafor Bergen, hvor han i sin grønne militærjakke, med notene i en skinnveske over skulderen, med langt, flagrende hår i vinden hastet på mopeden til jobben som organist i kirken hver søndag klokken elleve. Selv om ekteskapet ble oppløst, beholdt Rannveig og Einar tett kontakt med en stilltiende avtale om å stå hverandre bi i gode og onde dager, noe de også gjorde. I 1991 kjøpte Einar en liten enebolig sentralt i Kragerø, mitt fristed, som han sa. I to år pendlet han fra Kragerø til Drangedal i jobben som organist. Det som særlig ga han feed-back i disse årene, var arbeidet som dirigent i Kroken Bygdekor.

I 1994 skiftet Einar beite. Som partner i et nyoppstartet musikkforlag, Blåmann musikkforlag, pendlet Einar mellom Kragerø og Oslo i fem år. Det var en svært arbeidsintensiv periode med lange dager og korte netter. Litt hvile fant han i noe egenkomponert: «Når dagen veksler med kvelden tar stjernene til med å bli, lyse punkter i mørket så ikke fortvil».

I 2010 fikk Einar operert inn en hjerteklaff. Før operasjonen og i noen år etter var han svært aktiv på forskjellige områder i Kragerøs kulturliv, og en godt synlig person i bybildet. Einar var med på å starte Kragerø Session med formålet å eksponere lokale kunstnere, det være seg musikere, billedkunstnere, poeter, håndverkere og andre klovner, som han spøkefullt sa og anså seg selv som medlem nr. 1 i den sammenheng. «Vi er født som originaler, ikke la oss dø som kopier», kunne han si og pekte på ensretting og forflating i dagens masse-samfunn.

Den årlige, tilbakevennende filosofifestivalen i Kragerø var et hjertebarn hos Einar. Han bistod arrangementet praktisk ved blant annet å gjøre lydopptak av foredrag og diskusjoner med tanke på publisering. Et ektefødt barn av filosofifestivalen, Spekulatoriet, hvor en uhøytidelig forsamling spekulanter onsdag annenhver uke møtes for å spekulere rundt et gitt tema, fungerte som en vitamininnsprøyting for Einar. Under bisettelsen i Kragerø kirke 5. januar 2021, mintes en av spekulantene Einar med følgende ord: «Einar snakket ikke høyest. Det trengte han ikke, vi var som regel ganske spent på hva han hadde å komme til bordet med. Når han tok frem den lille notisboken sin og studerte sine egne notater, visste jeg at det var noe som var verd å høre på. Han var noe så sjelden som en original tenker.» Einar og undertegnede planla å innlede neste Spekulatorium med temaet: LIV. Paradoksalt nok satte Covid-19 en stopper for det.

Det vi spesielt hadde sammen, Einar og jeg, var interessen for astronomi, kosmologi. Einar interesserte seg særlig for astrofysikk, partikkelfysikk, opp- og ned kvarker. Han var til enhver tid oppdatert på området. Med en evne til å tenke en tanke helt ut, kunne han argumentere for hvorfor noe kan oppstå av ingenting, at ingenting har innhold. Det må ha vært en tilstedeværelse også før tidens begynnelse, før The Big Bang. Det har vært et privilegium å høre Einar argumentere.

I en siste hilsen fra Kulturskolen i Kragerø, hvor Einar underviste i sang, fløyte, fiolin og piano, står det: «Einar nøt stor respekt for sin faglige dyktighet. Han var kunnskapsrik og reflektert, en sterk stemme som alltid sa sin mening. Han vil bli husket som det gode medmennesket han var».

Kjære Einar, far i fred.

Jens Fredriksen

Altaposten ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk og lovverk. Vi krever at du bruker ditt egentlige navn og oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger.

Rolf Edmund Lund, ansvarlig redaktør

minneord