Rolf Edmund Lund"/>

LEDER

Utmattende maraton

Hvis noen mener de har eierrettigheter, kunne det vært prøvd sivilrettslig på vanlig måte.

leder

Etter tre års arbeid kunne Finnmarkskommisjonen i går legge fram sin første rapport. Til tross for skråsikre forhåndsprosedyrer har ikke reindrifta eksklusive eierrettigheter på Stjernøya og Seiland, noe vi mener er i tråd med den rettsoppfatningen finnmarkinger flest sitter med.

Nå har selvfølgelig ikke kommisjonen det endelige ordet i jakten på eksisterende rettigheter, individuelt og kollektivt, men kommisjonens klare konklusjon i den første rapporten vil utvilsomt være retningsgivende for det videre maratonløp i kartleggingen av nye kvadratkilometer av Finnmark. Ikke minst gjelder dette for reindriftas muligheter til å nå fram i andre deler av fylket.

Advokat Geir Haugen er ikke kjent for å kaste inn håndkleet for tidlig, noe som tilsier at saken vil havne i både Utmarksdomstolen og etter hvert i Høyesterett. I Brennpunkt var Haugen krystallklar på at saken uansett vil kulminere med en vurdering av overnasjonale organer. Det kan med andre ord gå mange, mange år før vi har en avklaring, så dette handler definitivt om en utmattende prosess ledet av kondissterke og tålmodige Jon Gauslaa. Det er synd å si det; kommisjonen er knapt nok kommet ut av startblokka med sin vurdering av 800 kvadratkilometer med idylliske øyarealer. Vi mener for vår del at samfunnet burde vært spart for disse formidable kostnadene, en kartlegging som kun er egnet til å sette folk opp mot hverandre, og utfordre allemannsretten og den kollektive retten vi alle har fått gjennom Finnmarkseiendommen.

Dette er en kommisjon som holder fingrene av fatet når det gjelder tinglyste eiendommer. 20 dekar med jord tilkjennes riktignok Loso-familien på Seiland, en rettighet familien i en hypotetisk situasjon kunne sikret seg gjennom det ordinære rettsapparatet. De har tross alt forpaktet området i 100 år og kunne tinglyst herlighetene uten at noen protesterte. Ellers handler det om å knesette bruksrettigheter til eksempelvis garnfeste, beite, hogst, jakt og eggsanking, noe vi anser som en selvfølge for de som har brukt områdene. Fortrinnsvis i fred og fordragelighet med hverandre. Reindriftas alminnelige bruksrettigheter er allerede beskyttet av reindriftsloven.

For oss er det derfor et mysterium at man i finnmarksloven gikk for å bruke flere tiår på dette arbeidet, for ikke å snakke om at noen ser for seg en lignende oppfølging gjennom Hålogalandeiendommen. Hvis noen på død og liv mener de har eierrettigheter, kunne dette vært prøvd sivilrettslig, eventuelt med offentlig medvirkning der det er skjønnsmessig rimelig. Vi tror fortsettelsen i Nesseby blir langt mer kompleks, men vi håper det også her koker ned til å knesette bruksrettigheter som gjør at folk kan bruke arealene i fellesskap. Som i dag.

Skrekkscenariet hadde vært et privatisert lappeteppe i dalfører og bygder, men den første rapporten tilsier at Finnmarkskommisjonen ser at dette ikke er i tråd med tradisjonene i et fylke med flere folkegrupper. Ett av få unntak i nord er Svartskogdommen i Troms og bøndenes forvaltning av Altaelva, noe som interessentene har sikret seg rettslig både to og tre ganger. Finnmark har hatt tynt med nessekonger, noe vi anser som en klar fordel når arealer skal forvaltes til felles beste.