Når ingen ser deg

Har vårt moderne samfunn tatt  digital «springfart» uten å se seg tilbake, spør Altaposten på nett.

Illustrasjonsbilde  Foto: NTB Scanpix

leder

Mange har noen av sine mest minneverdige, familiære opplevelser i forbindelse med høytider som jul og påske. Andre kjenner ekstra på ensomhet i forbindelse med høytidene, nettopp fordi typiske familiesammenkomster kan forsterke utenforskapet.

Så har vi dem som er ensomme dag etter dag, år etter år, uten at samfunnet enkeltvis eller kollektivt er i stand til å «se» alle i hverdagen. I en slik kontekst er det neppe uvanlig at mange går bort i all ensomhet. Det er vondt i seg selv, men NRKs reportasje om Michael 3. april blir stående som et stort varsko på vegne av velferdssamfunnet, vårt moderne samfunn som har tatt  digital «springfart» uten å se seg tilbake.

Michael ble funnet i sin leilighet i Oslo, ni år etter sin død. Det avslørte melkepakkens datomerking. Ingen andre hadde fått det med seg, hverken naboer, familie, sameie, borettslag eller offentlige kontorer. Hver for seg finnes det nok plausible forklaringer, men totaliteten gir et skremmende bilde av hvilken avstand og distanse til enkeltmennesker som kan oppstå når vi ikke tenker på mennesker som noe mer enn et fødselsnummer

Hvis det finnes fordringer, skyld eller manglede utfylling av skjemaer blir de fleste av oss «jaktet» ned på rekordtid, men her er bildet annerledes. Selv i en verden der tverrsektoriell oppfølging er en sentral ambisjon, ender det med at absolutt alle rundt et enkeltmenneske toer sine hender. «Gammeldagse» tjenester i bank- og postvesen fases ut – og andre offentlige instanser som NAV og skatteetaten har kanskje ikke kapasitet eller rutiner til å følge opp.

Det er etter vår mening en strukturell svakhet som avdekkes i NRKs lille etterforskning – og det er grunn til å anta at vi kan bedre som samfunn, bare viljen er til stede. I den grad noen mener at pengene ikke er tilstede, har rasjonaliseringen forlatt den etiske plattformen vi alle ønsker å ha. I all travelhet og digitalisering, må vi påse at enkeltmennesket er med på ferden videre.

Selvfølgelig skal man respektere de valg enkeltpersoner foretar seg, og det behøver ikke nødvendig være sosial omgang med andre. Vårt poeng er at et hjelpeapparat må slå inn tidligst mulig, gjerne basert på at vi i dag har bedre forutsetninger for tverrfaglig kommunikasjon.  Det kan handle om ensomme som blir syke og trenger tilsyn eller akutt hjelp – og da må det være en nødknapp som gjør at samfunnet automatisk stiller opp.

Vi har frivillige som gjør en fantastisk innsats på dette området, men selve oversikten og oppsynet med den enkelte må være en fellesoppgave. Så kan det tenkes at hver og en av oss har en vei å gå når det gjelder å løfte blikket fra Facebook eller navlen når det gjelder å se medmenneskene rundt oss.