Hva med regnestykkene?

– Vi de gamle fylkeskommunene være i stand til å ta grepene som gjør drifta bærekraftig? Spør Altaposten på lederplass.

Fylkesrådsleder Bjørn Inge Mo i fylkestinget.  Foto: Hanne Holmgren Lille.

leder

Vil en folkefattig Finnmark fylkeskommune være rustet for å ivareta sine oppgaver etter en reversering – og finnes det vilje og evne til å ta grepene som trengs for å gjøre drifta bærekraftig?

Risikoen for fortsatt forgubbing er en del av framskrivningen, i tillegg til at Altas veivalg er usikker. Prosessen framover bør derfor inkludere en runde med edruelig økonomiske vurderinger.

Hvis Finnmark fylkeskommune blir «gjenfødt» etter høstens valg, vil det være alt annet enn et mirakel. Både Jonas Gahr Støre (Ap) og Trygve Slagsvold (Sp) Vedum benytter enhver anledning til å framstå som garantister for at stortingsvedtakene skal oppheves – og at skilsmisse innvilges raskest mulig.

Alt av meningsmålinger tilsier samtidig at det blir rødgrønt flertall etter høstens valg. Hvis det ikke skjer et markant stemningsskifte, vil en rødgrønn statsminister måtte innfri sine løftene til Ap, Sp og SV som alle sverger til reversering, riktignok med det utgangspunkt i at den gamle grensene står seg. Alta og Kautokeino har flørtet med Troms i en hypotetisk situasjon, og da vil videre frisering av folketallet gjøre at man står igjen med servicebehovet til omlag 50.000 mennesker.

Kritikerne har rett i at selve sammenslåingen har vært temmelig amatørmessig og bakvendt, i den forstand at man aldri klarte å sukre pillen som skulle utgjøre nye tjenestetilbud. Mange av de tjenestene man rent faktisk har klart å få til, har kommet fullstendig i skyggen av pekefingre fra bestemte statsråder, som vet alt mye bedre enn folk flest.

Ikke nok med det; en sammenslåing betyr som regel at man fjerner doble prosesser og parallelle funksjoner, det vil si driver smartere for å frigjøre penger til drift. Det har man ikke hatt intensjoner om, snarere tvert imot. Man har klart å tviholde på gamle strukturer, og vi ser heller ikke bort fra at gå sakte-aksjonen handler om kampen for reversering.

Bare i Finnmark har vi en tetthet av videregående skoler som ikke bærer seg i det lange løp og fylkesrådet har da også vært krystallklar på at det handler om distriktspolitikk. Skolepolitikk har vært savnet i Finnmark fylkeskommune, og den samme naiviteten gikk i arv til Troms og Finnmark fylkeskommune. På den måten blir det naturligvis umulig å drive bærekraftig.

I dagens Altaposten er det paradoksalt nok en Sp-politiker som ser den driftsmessige spagaten som ligger i at utgiftene per elev varierer så kolossalt. Samtidig er forventningene langs kysten av Finnmark at alle øysamfunn skal ha hyppig besøk av hurtigbåten og at ferga skal være tilnærmelsesvis gratis. Det ligger i kortene at dette blir et regnestykke som ikke går opp.