Pinlig Fefo-krangel

Det er slett ikke unaturlig med uenighet og temperatur i styremøter, men spørsmålet er om det er fruktbart å fyke i tottene på hverandre før, under og etter møtene, på en måte som setter hele forvaltningen i miskreditt, skriver Altapostens redaktør på lederplass.

Fefo-bygget  Foto: Heidi Nilima Monsen

leder

I mange år var det fred og fordragelighet i styret til Finnmarkseiendommen, selv om tre var oppnevnt av Sametinget og tre var oppnevnt av fylkeskommunen. På søken etter konsensus i et selvstendig rettssubjekt, på vegne av Finnmarks befolkning, klarte de seks Fefo-representantene å finne en omgangstone og kjøreregler som tydeligvis fungerte, uavhengig av om hvem som hadde ledervervet.

Nå er det fullt mulig å være himmelropende uenige om både bruks- og eierrettigheter i lys av finnmarksloven, og ikke minst etter at Finnmarkskommisjonen har lagt fram sin rapport, denne gangen med uvanlig spagat i «nedslaget». Det var tydeligvis nok til å by opp til dans i en så prinsipiell sak.

Det er slett ikke unaturlig med uenighet og temperatur i styremøter, men spørsmålet er om det er fruktbart å fyke i tottene på hverandre før, under og etter møtene, på en måte som setter hele forvaltningen i miskreditt. Det skjer også på et tidspunkt der mange er tilbøyelig til å mene at Fefo er i ferd med å splittes på en skjebnesvanger måte, spesielt hvis Karasjok-rapporten gir presedens i nabokommunene. Da kan det bli vanskelig å manøvrere videre, spesielt hvis styret et spjæret på midten uten evne til å kommunisere.

Det er likevel på grensen til pinlig når debatten kjøles så kraftig ned, at det er nødvendig å ta i bruk ufine personkarakteristikker for å ha siste ord. Det er oppskriften på at klimaet forsures og at selv små saker til dagsorden blir problematisk. Bente Haug (Ap) er kjent som en skarp og direkte politiker, men det må man tåle under selve debattene, så er det temmelig avgjørende at man etterpå finner tilbake til den mer høviske omgangstonen.

Vi håper i hvert fall det er veien videre for de to leirene, slik at ikke det utvikles gjensidig mistillit som rammer forvaltningen av land og vann i Finnmark.

I en situasjon der tolkningen av budskapet til Finnmarkskommisjonen er så vidt forskjellige, mener vi det er fornuftig å bringe saken inn for Utmarksdomstolen, slik at man får belyst alle stridbare kapitler. Med oss må vi også ha det faktum at det var stor uenighet internt i Finnmarkskommisjonen, en situasjon som skriker etter oppklaringer.

Samtidig registrerer vi stor skepsis, blant annet fra friluftsfolk og jeger- og fiskermiljøene i Finnmark, som frykter oppsplitting av forvaltningsområdet. Det er også en vektig grunn til å la domstolene se nærmere på konklusjonene.

Rolf Edmund Lund

Ansvarlig redaktør