Vondt verre i vond tid

(illustrasjon)  Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

leder

Kommuneoverlege Peder Halvorsen rykket i forrige uke ut med en appell til Altas innbyggere om å være føre vâr, vel vitende om at sjansen for å forbli en øde øy av kontrollert smitte begynte å bli forsvinnende liten.

Byen har nemlig i bunn og grunn vært heldig stilt i koronakrisen. Fra april til senhøsten gikk det forbausende smittefritt, til tross for posisjonen som kommunikasjons- og skolesenter skulle tilsi at faren for å oppleve smittesituasjoner har vært overhengende. Det kan selvfølgelig være tilfeldigheter, men vi har inntrykk av at svært mange har vært flinke til å overholde smittevernreglene lokalt, ikke minst de som fikk kjenne nedstengningen på kroppen. Da tenker vi på alt fra restauranter til frisører og handelsstand.

Spådommen har imidlertid vært at en ny bølge vil skape nye utfordringer denne høsten – og sånn har det blitt i form av store utbrudd i eksempelvis Tromsø og Hammerfest, der Hammerfest sykehus dessverre var dårlig forberedt, skal vi tro FHI.

For Altas del har det vært smitte fra røde land og dermed temmelig kontrollerte hendelser, inntil i helga da to altaungdommer fikk konstatert smitte.

I løpet av siste døgn har man prisverdig tatt tak i situasjonen for å begrense skaden mest mulig, selv om det er god grunn til å frykte at antall tilfeller vil øke betydelig i tiden som kommer. 109 er nå i karantene og vi håper alle skjønner hvor viktig det er å overholde smittevernreglene, ikke minst av hensyn til medmennesker i risikosonen. Meldingen om et dødsfall i Porsanger viser at det er nært nok og realistisk nok at Covid 19 kan ramme hardt, spesielt de eldre.

De unge har mange omgangsvenner og er i større bevegelse enn voksne, så det har vist seg at smittespredningen her har blitt en utfordring mange steder. Ofte får de milde symtomer, i den grad de får det overhode. Vi mener det er viktig å være tilbakeholdne med pekefingeren, basert på gjetting og fordommer. At noen gir blaffen og prioriterer festing stemmer sikkert, men vi tror de aller fleste er ansvarlig og forsøker å holde igjen på sosial kontakt.

Det kan tenkes at vi alle mer eller mindre bevisst senker skuldrene etter en krevende tid, med mindre mobiltet og tynt med sosiale aktiviteter. For moderne mennesker er kanskje isolasjon mest krevende, blant annet færre reiser, besøk og kafeturer. Vi har mistanke om at det gir mest «kvalitetstid» på mobilen.

Vår store bekymring er nok en gang at de svakeste skal bli skadelidende, det vil si kronisk syke, eldre eller kanskje de som til vanlig har ensomme timer og dager. Da er det viktig å bry seg og se dem som er rundt oss. Så krysser vi fingrene for at oppblomstringen av smitte dempes. Da må vi alle bidra.