Boligpresset vil øke

Manglende satsing på enboligtomter kan koste vekstkommunen Alta mye, mener Altaposten på lederplass.

Boligbygging  Foto: Jarle Mjøen

leder

Altas politikere synes ikke å forstå alvoret i at kommunen har hatt en sterk eneboligtørke over mange år, og ikke minst de ti siste årene. Det er lite som tyder på at varsellampene lyser hos politikerne i planutvalget, til tross for at både tomte- og boligpriser over tid har nådd skremmende høyder. For store deler av generasjonene som skal etablere seg i Alta er boligmarkedet lukket av økonomiske årsaker.

Kommunale startlån, med Husbanken som primær lånekilde, er et velfungerende tiltak, men har store begrensninger. Kommunen som lånegiver er forpliktet til å sjekke sikkerhet for lånene, og dermed er vi tilbake til kjernen i problemstillingen. Uten foreldre eller annen familie med god økonomi til å gi økonomisk hjelp og stille med sikkerhet for lån, forblir mange uten bolig og en etablering. Alta kommune må derfor snarest foreta en omlegging av boligpolitikken. Et første skritt må være å etablere et kommunalt boligselskap som kan skaffe og videreutvikle rimelige boliger. Det er helt nødvendig å få på plass en organisasjon som har boligutfordringene som sin eneste og primære oppgave.

Det vi opplever er en historisk utvikling fra en boligpolitikk med sterk boligsosial profil til en ekstrem markedsprofil. Markedet har utvilsomt fungert som en motor for boligbygging, og da i hovedsak konsentrert bebyggelse i form av leiligheter. Samtidig har den gamle modellen med kommunalt oppkjøp av tomteareal til «gi bort pris» fra gamle Statskog og utvikling av i hovedsak eneboligfelt, blitt byttet ut med en nærmest fraværende innsats for eneboligtomter. I tillegg har Fefo overtatt for Statskog og gjort at tilgangen på rimelig areal har skrumpet inn. Fefos strategi om å ikke selge, men kun feste for å kunne ha inntekter til evig tid, har blitt en ytterligere påplussing på tomte- og bokostnadene.

I dag er retorikken at man «til en hver tid skal ha ledige kommunale selvkosttomter». Dette for å kunne dempe markedsprisen. Så langt har det vært mest prat, og lite konkret handling. Bangjordet er nå utbyggingsklart etter flere år med høyt mediepress. Her ble kun vel 40 av rundt 100 boenheter avsatt som eneboligtomter. Planutvalget vedtok en fordeling av selvkosten på 70-30 mellom enebolig og konsentert bebyggelse. Det er lovet en sosial profil på utbyggingen av den konsentrerte bebyggelsen, men det gjenstår å se om det også her blir en «Lille-Komsa-modell».

Lille-Komsa skal bygges ut i syv felt med tilsammen over 200 hundre enheter etter en konkurranse. De to første feltene som nå er lyst ut teller maksimalt 70 boenheter, og av disse er det anslått at 15 skal rettes mot såkalt sosial boligbygging. Problemet er at de som konkurrerer om å få bygge ut feltet ikke konkurrerer på pris. I det som alle er enige om er et svært attraktivt område på grunn av beliggenhet, skal altså prisen på 55 av 70 enheter være det den heldige utbygger kan oppnå i markedet. Alt tyder på at det kan bli en eventyrlig gevinst for utbygger.

Alternativet er et kommunalt boligprosjekt der kommunen står som byggherre og tildeler enhetene etter kriterier lik de som nyttes for selvkost enbeboligtomter. Vi vil tror at vi snakker om en prisforskjell mellom markedspris og kommunal selvkost på mange hundre tusen kroner. Det er vanskelig å forstå at politikerne ikke har vurdert dette i kombinasjon med boligsosiale virkemidler som leie for eie eller kommunal tilvisningsavtale.

Selv med tomtepris på en million kroner bygges normale enebolig til en kostnad per kvadratmeter på under 20.000 til 30.000 kroner – og da med leid snekker, elektriker og rørlegger. Med å bygge selv kan kvm-prisen reduseres ytterligere med mange tusen kroner. Sett i forhold til dagens leilighetspris i Alta fra 40.000 til 70.000 kroner per kvm snakker vi faktisk om å åpne boligmarkedet. Det er dessverre altfor få eneboligfelt som er under realisering eller blir realisert de neste årene. Det kommer Alta som vekstkommune til å svi for.