Turistene bør risikere fiskeforbud

– Et fiskeforbud ville svidd mye mer for de som virkelig tar for seg av fiskeressursene, skriver Altaposten på lederplass.

Illustrasjonsfoto: NTB scanpix  Foto: Scanpix

leder

Tidligere i sommer presenterte fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen (H) de nye reglene fisketuristene og turistfiskebedriftene må forholde seg til fra nyttår. Da trer den nye forskriften som skal regulere turistfisket i kraft.

I fisketurismens spede barndom var reglene få og straffen for å bryte disse til å le av. Som eksempel ble fire fisketurister tatt med 285 kilo for mye på Bjørnfjell tollstasjon i 2010. De fikk 4.000 kroner i bot. Ni år senere utløste samme mengde fisk til sammen 110.000 kroner i bot, da syv fisketurister ble tatt i Oslo.

Men beslagstallene vitner om at myndighetene til nå har hatt en overdrevent sterk tro på effekten av økte bøter. For fiskesmuglingen har slett ikke avtatt. I 2019 ble 9 868 kg fisk beslaglagt på norske grenseoverganger, godt over 2018 (6 544 kg) men noe under 2017 (11 187). Mørketallene er utvilsomt store. Og da både ærlige og uærlige fisketurister tar den beste delen av fisken – ryggstykkene i fileten: loinsen – kan man bare gjette på hvor mye rund fisk som egentlig går til spille.

Erfarne fisketurister med hensikt å få med seg mest mulig ut av landet kjenner til bøtenivået, men tar likevel sjansen. Det sier oss at gevinsten for en vellykket smuglertur i dag er større enn sjansen for å bli tatt kombinert med konsekvensen av å bli tatt. Her burde myndighetene etter vår mening tydd til nye og sterkere grep. Et fiskeforbud for en god periode, skalert etter grovheten på regelbruddet i hvert enkelt tilfelle, ville svidd mye mer for de som virkelig tar for seg av fiskeressursene.

I høringsbrevet rundt den nye forskriften gikk departementet inn for å kun tillate utførsel av sløyd, hodekappet fisk til forskjell fra dagens ordning som tillater utførsel av filet. I forskriften er det ikke spor av endringsforslaget. Fortsatt tillates det at filet utgjør hele kvota som fraktes over grensa. Med departementets egne ord; en endring ville sendt et signal om at turistfiske «ikke må baseres på mengdefiske, men heller et fiske hvor opplevelsen av fisket står i sentrum» og videre at dette ville fått «bukt med sløsingen med fiskeressurser». Samtidig ser vi at det finnes vektige motargumenter, som at dette kan føre til at mer fisk bare kastes etter endt fiske.

For å få ned beskatningen på fiskeressursene fra turistenes side har man i stedet satt et tak på at det er tillatt å føre ut fisk to ganger i året, mot dagens ordning der turistene kan ta med seg fisk ut av landet en gang i uka. Det er et godt bidrag, men skal dette fungere i praksis fordrer det et skikkelig kontrollregime. Dette er ikke på plass i dag.

Enn så lenge legges mye ansvar for kontroll og rapportering på turistfiskebedriftenes skuldre. Virksomhetene skal løpende orientere Fiskeridirektoratet om gjestenes fangster. Dermed er det mulig å snike unna deler av fangsten fra kontroll. Turistene slipper gjerne ut i egne båter uten guide, og ved å lande deler av fangsten et annet sted enn hos turistfiskebedriften kan mye holdes utenfor regnskapet. Turistfiskebedrifter som har kvittert ut at gjesten deres har holdt seg innenfor loven kan i verste fall rammes om en av deres gjester stanses på grensa med mer fisk enn tillatt. Også her mener vi at myndighetene burde gjort mer for å sikre kontroll, både for å hindre smugling men også for å holde kontroll med ressursregnskapet. Tolldeklarering av fisken ville tatt hånd om dette.

Frykten er muligens at strenge kontrollregimer og ytterligere byråkratisering av næringen kan skremme også fisketurister med ærlige hensikter fra å komme til Norge. Vi tror en slik frykt er sterkt overdrevet.