I påvente av etterpåklokskapen

– Det siste vi trenger er folk som gir blaffen fordi de vet best, skriver Altaposten på lederplass.

Illustrasjonsbilde av Korona-viruset.  Foto: Ole Berg-Rusten / NTB scanpix

leder

Det hagler med alternative strategier på hvordan korona-situasjonen burde vært løst. Det blir antakeligvis blåbær mot den tsunamien med ettpåklokskap som vil skylle inn over sosiale medier, etter at det viftes med det hvite flagget og vi kan komme ut av hulene.

Bekymringen er i de fleste tilfeller genuin, selv om det kan framstå som skråsikkert og belærende. Selv de største ekspertene på området må stå skolerett for de som har fasiten allerede – og de samme ekspertene gjør det med forbausende ro i korona-stormen. Vi er verken kinesere eller Italienere, og må finne en strategi som forholder seg til den virkelighet vi lever i.  Blant annet at vi bor og virker i et demokrati.

Angrepene på den valgte strategien kan virke provoserende, spesielt når myndighetene forsøker å finne den gyldne middelvei, balansen mellom behovet for å synliggjøre alvoret i en pandemi og rasjonell motgift mot panikk. De som gir blaffen fordi de vet best og de som mister fatningen for at noen hever stemmen, er det siste landet trenger i en krisesituasjon.

Vi foretrekker politikere og fagmyndigheter som velger en strategi og står for den, selv om det smerter. Altenativet kan være å vingle seg fram mot en katastrofe, der de svakeste blir ofre.  I mange land har tvilen vært sterk, spesielt på grunn av allergien mot å invadere livet til folk. Vi mener fasthet er nødvendig, ikke minst av solidaritet med risikogruppene. Denne gangen handler det faktisk om liv og død.

Vår anbefaling er å følge veien som er valgt av både nasjonale og kommunale myndigheter, enten det er råd, vedtekter eller lovbestemmelser som er innført. Av og til må vi forsøke å opptre kollektivt ansvarlig. Korona-pandemien er en slik anledning.  Det er utfordrende å møte påska i Vest-Finnmark uten mulighet til å tilbringe tid på hytta i egen kommune, vi ser den, men det er et spørsmål om respektere fellesregler, for fellesskapet.   

Likevel; i et demokrati må det være rom for uenighet, varsling eller faglig motbør i det offentlige rom – og media bør bringe ulike meninger til torgs, gjerne i den debattform som kler den alvorlige situasjonen vi befinner oss i. Noen vil ha sterkere lut, mens andre mener at det er hele er hypet opp når flypassasjerene blir møtt av tildekket helsepersonell.

Vi har i utgangspuntet sansen for motstemmene, de som våger å se verden på en annen måte enn flertallet og etablerte sannheten, selv om det kan trigge frykt-refleksen i samfunnet. Det verste er ofte likegyldighet. Når det kommer til hva vi rent faktisk gjør i møtet med en slik trussel, bør vi forholde oss til anbefalingene fra våre helsemyndigheter.