Minister utenfor asfaltkanten?

– Vi tror en egen distriktsminister i det minste gir fokus på viktige spørsmål for nasjonen, skriver Altapostens redaktør.

Linda Hofstad Helleland.   Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

leder

Regjeringen kunne sist fredag offentliggjøre at de opprettet en distriktsminister, der Linda Hofstad Helleland (H) rykket inn med sedvanlig målrettet blikk. Vi mener ideen og tiltaket fortjener en sjanse, spesielt i en tid der mange føler at by og land slett ikke går hand i hand.

Det er lett å ironisere over såkalte «tullestatsråder». Mistanken er gjerne at de opprettes for å få person- og partibrøken til å gå opp. Navnemiksen distrikts- og digitaliseringsminister gir videre en like fragmentert pekepinn for mandatet som Trangvik bensin og frukt AS, så det er ikke tvil om at denne type kreativitet gjør det enkelt for revyforfatterne, for eksempel i distriktene.

Likevel; grepet må måles på resultatene og vi tror en egen distriktsminister i det minste gir fokus på viktige spørsmål for nasjonen, enten det er digitalisering eller andre rammebetingelser for verdiskaping i hele landet. Det er en grunn til at Senterpartiet kan surfe på målingene med enkle og populistiske fraser, som klinger i ørene for oss litt utenfor allfarvei.

Vi registrerer at ordkrigen med Sp-Vedum ble innledet umiddelbart, så her kan det faktisk hende at statsministerpartiet i det minste har manøvrert seg inn i «ringen». Vi tipper Jonas Gahr Støre hadde litt av samme motivasjon for å starte nyåret i Finnmark, en «lytteturne» vi egentlig bør sette pris på.

Så er det åpenbart at det verken nytter å være distriktsstatsråd eller lyttende partileder, hvis man ikke akter å bruke rollen konstruktivt. Hvis mandatet er å forklare oss litt perifere mennesker hvorfor sentralisering i seg selv er en velsignelse, så skapes det større avstand. Vi tror de fleste skjønner at fornyelse og endring er nødvendig, også i offentlig sektor, men det politiske konseptet kan ikke være å tappe distriktene for nettopp arbeidshender. Hvis det er noe folketallsutviklingen i eksempelvis Nord-Norge sier oss, så er det at vi trenger folk og kompetanse.

Vi savner en oppfølging av nordområdearbeidet og en forståelse av at en sunn utvikling i distriktene er til det beste for nasjonen. Det må være en felles oppgave å forvalte naturressursene på en måte som skaper stabiltet og forutsigbarhet, også utenfor asfaltkanten. I dette ligger det også en respekt for den frykten mange kjenner på når arbeidsplasser forsvinner i reformiveren og at avstanden til tjenester og beslutningstakene blir for stor.

En reform vil få motstand, og da må man møtes med andre forklaringer enn at «vi ikke skjønner vårt eget beste». Det har vært en lissepasning til organisasjoner som ForFinnmark og ForTroms, som er manisk opptatt av å stirre i akterspeilet. Når det loves oppgavefordeling og desentraliserte tjenester i sammenslåtte fylkeskommuner, må det følges opp i praksis. Hvis ikke, får reverseringsbølgen helt rett.

Linda Hofstad Helleland har tidligere imponert oss med sin ryggrad i spørsmål om både idrettspolitikk og kampen mot doping, spesielt som visepresident i Wada, der hun ikke har latt seg pille på nesen av selvsentrerte maktmennesker. I boka Ren idrett, skittent spill viser hun prinsipiell ryggrad, som er en velsignelse for all politisk virksomhet. Hun skal per definisjon forvalte regjeringens politiske syn, men vi forventer faktisk at hun både ser og lytter til motstemmene i distriktene. At hun bringer virkeligheten inn i regjeringsbygget og ikke framstår som en gissel for ferdigtygde reformer.