– Løft blikket, Erna!

– Arroganse kan skape like mye forbannelse som selve saken, skriver Altapostens redaktør.

Ståle Sæther fra Loppa Høyre sammen med Erna Solberg.  Foto: Høyre

leder

Det er en fare for at det oppleves som støyende kravmentalitet for de som stikker hodene sammen i hovedstaden, men det er gode grunner til å utvide horisonten i regjeringskvartalet når det gjelder representasjonen av både statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere.

Da bør Erna Solberg bruke anledningen til bedre research enn tidligere, nå når vakuumet etter Frp skal fylles. En av gullguttene i regjeringen er forsvarsminister Frank Bakke-Jensen, som er fra Båtsfjord og bor i Tromsø. Frank har god oversikt over det politiske miljøet i nord og kan temmelig sikkert bidra med noen treffsikre råd, både når det gjelder Høyre, KrF og Venstre.

Blant de mest opplagte tipsene er stortingsrepresentant Kent Gudmundsen og lederskikkelsen Geir Sivertsen i eget parti, men det finnes flere navn som bør vurderes i apparatet. Unge Vetle Langedahl fra Hammerfest har også den fordelen at han evner å se ting fra de unges perspektiv og Ståle Sæther fra Øksfjord vet en del om både folk, ferger, avstander og regjeringens politiske retning. Han ble ikke ordfører, så han er ledig for oppdrag.

Aller helst bør det være flere fra distriktene ved kongens bord, men det handler også om å ha et støtteapparat i regjeringsapparatet som kjenner utfordringene i vårt langstrakte moderland. Vi har nevnt Svein Iversen og Trine Noodt fra vårt nærområde, men det er garantert flere som kan fungere helt fint. Bare de får sjansen.

Akkurat som det har vært berikende å styrke kjønnsfordelingen de siste tiårene, har vi tro på at intellekt og sunn fornuft er temmelig likt fordelt rundt om i landet. Vi er kanskje ikke så mange i Nord-Norge, men vi har kunnskap, erfaringer og ikke minst realkompetanse om hvor skoen trykker.

Den kompetansen har Senterpartiet i bøtter og spann, selv om oppskriften er aldri så enkel. Om ikke annet, bør meningsmålingene være en indikasjon på at det kan lønne seg å ta folk på alvor. Det gjelder i saker, men også i måten man kommuniserer på. I prosessen rundt regionreformen har vi en mistanke om at arrogansen skapte like mye forbannelse som selve saken – så her skorter det litt på fintfølelse når det gjelder forståelse for at dialog må virke begge veier.

Det er en misforståelse at ropert er mest effektiv når du skal ha med deg folk – og kanskje aller helst se folk. I de livene de lever, på betryggende avstand fra maktsentrum, har de kanskje kvaliteter som ville gjort legitimiteten og teamet mer utfyllende. En tur ut av ekkokammeret kan gi en aha-opplevelse.