Anbud på liv og helse

– Spørsmålet er om liv og helse egner seg for anbudsrunder, der også politikerne settes i sjakk matt, skriver Altapostens redaktør.

Illlustrasjonsfoto.  Foto: BSAA / NTB scanpix

leder

Det finnes nok av eksempler på at offentlig styring ikke nødvendigvis fungerer bedre enn privat tjenesteproduksjon, men spørsmålet er om liv og helse egner seg for anbudsrunder, der også politikerne settes i sjakk matt.

Etter et halvt år med den nye operatøren Babcock er det temmelig åpenbart at skiftet har blitt et mareritt for både helseforetaket, den svenske operatøren og ikke minst pasienter og pårørende. I Finnmark er situasjonen spesiell på grunn av lange avstander og det totale avhengighetsforholdet til luftambulansen når det haster. Derfor har krisen blitt ekstra merkbar her, og vi tror mange nok en gang sitter med en følelse av mangel på trygghet.

At det oppstår feil og sykdom er vanskelig å sette seg til doms over, men prosessen har vært alt annet enn god, både før, under og etter overtakelsen. Hullene i beredskapen har simpelthen vært for store og det er god grunn til å lure på om modellen fungerer.

Skal det spares penger i anbudsrunder, handler det gjerne om betingelser, vaktordninger og utstyrsparken – og da kan selv små marginer bli avgjørende for hvem som får en tiårskontrakt. Skrekkens eksempel var prosessen for båtambulansen i Vest-Finnmark, der man var villige til å fire på kravene. Lykkeligvis tok man en fot i bakken og kjørte en runde to, og etter vår mening burde en virksomhetsoverdragelse vært med på seilasen.

For Babcocks vedkommende måtte de overta hele arbeidsstokken over natta og sørge for at både utstyr og piloter var 100 prosent klare. Fra sekund én. Vi kan vel konkludere med at det ikke gikk helt som planlagt. Etter vår mening bør man i evalueringen av både anbudsprosessen og utvalgsarbeidet som er tinglyst, ha med seg ønsket om statlig drift, underforstått at dette ikke er stedet å spare noen millioner kroner på. Det er absolutt ingen quick fix, men vi tror at det er en ide å la kvaliteten på tjenesten være enerådende i vurderingen av hvem som skal operere luftambulansen.

Det begynner å nærme seg 20 års fartstid for helseforetakene, et system som skulle gi bedre organisering og kanskje framfor alt sørge for at kostnadene til sykehustjenester ikke galopperte ukontrollert videre. Erfaringene med fylkeskommunal styring var ikke de beste og mange hadde håp om driftsmessig profesjonalisering.

Vi tror nok det har vært noen gode erfaringer, men vi føler dessverre at man også her her latt blåruss-mentaliteten få for stor plass. Lønnsnivået har tatt av, selv med profesjonaliserte styrer med relativt få politikere innblandet i selve drifta. Ett av problemene er at det ikke lønner seg å bruke ekstra tid på helheten innenfor helse og omsorg, for eksempel å holde en pasient i hånda. Det er dårlig økonomi og vi tviler på at pleierne får den tiden de trenger, spesielt når regnestykket skal gå opp. Det går definitivt ikke opp for Finnmarkssykehuset, som nå gjør paniske forsøk på å finne en åpning for bygging av Hammerfest sykehus.

Erfaringene siden 2002 viser oss også at helseforetakene opererer utenfor reell politisk kontroll. Det er mulig vi har hatt en rekke med svake helseministre, men vi tror først og fremst problemet er strukturelt. I tilfelle en helseminister griper inn, vil det fungere som mistillit og ren intervenering av styrerommene. Derfor har man holdt fingrene av fatet. Kanskje pasientene hadde fortjent større grad av helhetstenkning?