– Hva med å lytte?

– De som er nærmest problemet kan være gode lytteposter, skriver redaktør Rolf Edmund Lund.

Illustrasjonsbilde  Foto: BSAA / NTB scanpix

leder

Etter et halvt år med stigende uro og bekymring over beredskapstrøbbel for luftambulansen, toppet det seg da fem fly ble satt på bakken sist helg. For første gang kunne vi også ane en viss form for «bakkekontakt» fra de som har det overordnete ansvar for at vi helt nord i landet har noe som minner om likeverdig tilbud. Med litt godvilje oppfattet vi en viss ydmykhet.

Helseminister Bent Høie kunne i det minste anerkjenne at det foreligger et problem og hadde forståelse for at folk og helsepersonell følte uro i en slik situasjon. Selskapet Babcock la seg samtidig helt flat for kritikken og jobbet for en «svensk» løsning, blant annet for basene i Alta og Kirkenes. Det viktigste er naturligvis at det jobbes med konkrete løsninger.

Vi tror også helseforetaket bør vise evne til å ta folk på større alvor enn det vi har sett gjennom seigpiningen fra midtsommers til adventstida. Vi stiller også spørsmål med hva som blir kommunisert til politisk hold og hvorvidt avvikene rent faktisk blir innrapportert. Her er mye som tyder på at virkelighetsoppfatningen er svært forskjellig.

Vi vet at vi har lange avstander. Vi er kjent med at vær og vind kan skape problemer for ambulansen, enten den kommer den ene eller andre veien. Det stemmer også at vi bor her, vel vitende om at disse utfordringene av og til slår inn.

Det tar vi med i beregningen når vi bygger og bor her oppe – og har dermed en innebygd forståelse for at vi ikke kan skritte inn på nærmeste sykehus når hjertet skranter. Vi skjønner også at tekniske problemer gjør det formålstjenlig å lande flyene og foreta en vellykket feilsøking, før flyene tar av igjen.

Bekymringen det siste halve året handler om at beredskapen ikke har vært på plass og at dette i en gitt situasjon kan ramme de vi er aller mest glade i. I Finnmark er dette selve lakmustesten på om det finnes et likeverdig helsetilbud.

Det er derfor vi savner innlevelse og empati fra de som har ansvaret for både helsevesenet og beredskapen. En del av kunsten er å lytte til de som er nærmest problemet, ikke minst de som har fagkompetanse og kjenner situasjonen på kroppen.

For eksempel Jan Eggesvik og legene langs kysten som møter syke mennesker ansikt til ansikt – og må forholde seg til at minuttene renner av gårde. For en gangs skyld må vi være krystallklare på at stoppeklokka er et viktig redskap for tjenestetilbudet. Det er ikke stykkgods som er etterlatt på kaia etter at Hurtigruten har dratt, men det handler om mennesker som trenger hjelp der og da.

Fra kyndige ambulansefolk og dedikerte ansatte som har nøyaktig samme utgangspunkt. Men systemet må fungere og beredskapen må være regelen, ikke unntaket.

Det er temmelig illustrerende at man har opprettet et utvalg som skal se på flyambulansetjenestene, uten å være i stand til å ta med en eneste primærlege fra Finnmark, der de største utfordringene er. En lege fra Finnmark ville hatt de aller beste forutsetninger for å forklare hvor skoen trykker og vil være den lytteposten man rett og slett ikke har tatt i bruk det siste halve året. Å ha en viss kildebredde kan være en fordel, spesielt nå man har klokkertro på at Ambulansetjeneste HF alltid har fasiten.

Hvis man ikke stoler på legenes informasjon i Finnmark, kan de ta en prat med eksempelvis hjertespesialist Jan Mannsverk ved UNN. Han kan forteller dem hvor viktig det er at pasientene både kommer og kommer raskt med ambulanse til sykehus.