Den usminkete virkelighet eller skremmebilder?

– Rådmannen må gi rådene han mener er riktig, men det er politikerne som avgjør.

Rådmann Bjørn-Atle Hansen.   Foto: Bjarne Krogstad

leder

Det hersker ingen tvil om at velgerne har sagt sitt når det gjelder sentrumsskole og struktur i Alta, men vi kan ikke forvente at rådmannen og hans stab skal sminke tallene i budsjettprosessen, av hensyn til julefreden.

Rådmann Bjørn-Atle Hansen har nemlig i et helt tiår vært krystallklar på at dagens skolestruktur ikke er bærekraftig – og at det vil være behov for færre enheter. Dette er i tråd med en rekke konsulentrapporter, og det økonomiske bildet har ikke endret seg. Snarere er det nærliggende å tenke seg at mangel på tiltak vil straffe seg på lang sikt.

Det må nødvendigvis være utgangspunktet for rådene som skal formidles til politikerne, både i forhold til budsjett og mer langsiktig planarbeid. Vi skjønner at det skaper bekymring når rådmannen tegner et dystert bilde. Ungdomsskoletrinnene i Tverrelvdalen, Rafsbotn og Talvik har følt på dette i mange år, samtidig som administrasjonen har en formening om hvilke skoler som bør fjernes eller satses på.

Vi mener det er rådmannens oppgave å anskueliggjøre dette, så kan det diskuteres om hvor ofte og hardt man skal lage det noen mener er skremmebilder for skolemiljøene. Da er det naturligvis viktig å ha for seg at det er politikerne som tar de endelige valgene. Valgresultatet og den politiske realiteten er at rådmannen ikke får gjennomslag for sine forslag de neste fire årene.

Vi ser ikke for oss at posisjonspartiene har egeninteresse av å begå løftebrudd – og spesielt  Senterpartiet har fungert som en garantist for at en desentralisert struktur fortsatt skal gjelde.  Det er en politisk prioritering som er helt grunnleggende for avtalen som ligger i bunnen for partiene som har hånden på rattet – og til en viss grad kan KOSTRA-tallene for pengebruken i Alta-skolen bidra til at rådmannens virkelighetsoppfatning blir satt på prøve. Denne dynamikken er sunn.

Det store problemet med å sverge til stillstand i struktur, er ikke nødvendigvis penger, men at Alta-skolen scorer dårlig på resultater. Hvis kvaliteten i skolen ikke er god nok, er det det nærliggende å tenke seg at det er behov for å bruke mer penger på innhold og fagmiljø enn et dusin skoler som trenger vedlikehold og oppussing. Samtidig faller elevtallet nokså brutalt og gjør det minst like aktuelt å se på «bredden» i satsingen.

Prioritering har gjerne en konsekvens i form av nedprioritering på andre felter, for eksempel innenfor helse- og sosialsektoren. Det er et område som gang på gang har vist seg å være underbudsjettert, samtidig som den omstillingen som nå gjennomføres har mange usikre faktorer. Hvordan vil sentraliseringen av omsorgstilbudet og den kolossale satsingen på hjemmebasert omsorg slå ut? Vi tipper denne debatten vil tvinge seg fram i løpet av de neste fire årene.