– Hvorfor sitter beklagelsene så langt inne?

– Historiene må fortelles, skriver Altaposten på lederplass.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide hilste på sin russiske kollega Sergej Lavrov ved Grenselandmuseet Kirkenes fredag formiddag.   Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

leder

Finnmarkingen Frank Bakke-Jensen sørget onsdag kveld for at partisanene fikk en offisiell beklagelse for sitt modige mostandsarbeid under andre verdenskrig. Forsvarsministeren deltok i en markering i Kirkenes og la ned krans ved minnesmerket ved Skytterhusfjellet.

Det var en riktig og viktig beklagelse overfor de tøffeste av de tøffeste, de som sto rakrygget opp mot okkupantene da moderlandet virkelig trengte det. Anerkjennelsen kommer i forbindelse med 75-årsdagen for frigjøringen, som startet nettopp i Øst-Finnmark.

Russlands utenriksminister Sergej Lavrov, statsminister Erna Solberg, den norske utenriksministeren Ine Søreide og Kong Harald er alle på plass for å markere frigjøringen. De sovjetrussiske styrkene rykket inn i Finnmark oktober 1944 og tvang fram en retrett, som til syvende og sist avsluttet forferdelsene nasjonen var påført. For finnmarkingene er historien ekstra sår på grunn av den nådeløse nedbrenningen og tvangsevakuering på tampen av krigen.

Det har skapt sår som ikke har vært salvet med tilstrekkelig omsorg. Vi synes det er smått ubegripelig at det tar så lang tid før norske myndigheter velger å bøye nakken helhjertet for de som virkelig står opp for verdier vi ellers er opptatt av å fremelske, enten det er Alta bataljon, partisanere eller krigsseilere som ble oversett i tiår etter tiår.

Overveldende dokumentasjon har ikke vært nok til å utløse åpenbare tiltak for mennesker som kan være både traumatisert og livsvaring helseskadet, om ikke annet med en medalje som har enorm symbolkraft. Den siste soldat i Alta bataljon er gravlagt, men den vonde følelsen består. Det er markant forskjell på hvordan krigshistorien blir fortalt i nord og sør.

Framfor alt må historiene fortelles, for eksempel i skoleverket. Vi er helt på linje med Gunn Heidi Henriksen i Barents Consult, som synes det er trist og provoserende at krigshistorien i nord er et uteglemt kapittel i både skole- og historiebøker, samtidig som hun opplever at man på russisk side er kontinuerlig opptatt av å markere historien. Blant annet for at krigshandlingene ikke skal glemmes eller gjenta seg.

Uavhengig av kommunistfrykt gjennom etterkrigstiden, NATO-medlemskap, utenrikspolitisk uenighet og tydelige protester mot Russlands brudd på folkeretten i Ukraina, er det viktig å feire de handlingene og verdiene som gjorde at freden og friheten kom som en velsignelse i 1945.

I nord fremelsker vi parallelt samarbeidet folk til folk med nabolandet, simpelthen fordi det er naturlig. Uavhengig av støyende politiske fronter, militærøvelser og det diplomatiske spillet, er kontakten gjødsel for fortsatt fred og dialog, samtaler som eksempelvis kan bety at Frode Berg returnerer «når som helst».