Når du minst venter det

– Når beredskapen hangler over så lang tid, skaper det utrygghet, skriver Altaposten på lederplass.

Illustrasjonsbilde fra Altabasen.  Foto: Altaposten

leder

Det kjempes med nebb og klør for sykehustjenester i Vest-Finnmark. Det er forståelig, men uten en robust luftambulanse med optimal beredskap, befinner vi oss i et meget risikabelt skjebnefellesskap, enten det er i Alta sentrum eller på kysten av Øst-Finnmark. Traumesykehuset forblir i Tromsø og dit må vi i en faderlig fart.

Når beredskapen hangler over så lang tid, skaper det utrygghet. I Finnmark er det så lange avstander, at man er prisgitt et velsmurt apparat når folk blir akutt syke. Derfor lar vi oss heller ikke berolige av den ustanselige strømmen av forsikringer om at ingen pasienter har lidd noen overlast, spesielt ikke fra helseminister Bent Høie som har ansvaret for at dette fungerer. Vi ser og hører større grad av ydmykhet fra både helseforetaket og operatør Babcock, men vi kan ikke nøye oss med flaks og honnørord når vinteren setter inn for alvor.

Det er derfor skremmende og en smule opprørende at begge ambulanseflyene i Alta sto på bakken hele torsdagen. Sykdom hos både folk og piloter kommer når du minst venter det, men det er nettopp derfor vi har beredskapsplaner og unngår samtidighetskonflikter. Når familie og venner blir alvorlig syk forventer vi at samfunnet stiller opp, der og da. Vi gjør det til og med på egne vegne – fordi vi vet at små minutter kan være forskjellen.

1. juli overtok Babcock flyambulansetjenesten, da med krystallklare forsikringer om at det hele skulle foregå smidig. Det har det ikke gjort, tvert imot. Samtidig gjør tillitsbristen at man ikke helt vet hvor ille det, simpelthen fordi helsepersonell kanskje «tar ned» behovene eller lar være å sende inn avviksmeldinger. Det er en bjørnetjeneste, men synliggjør at situasjonen er alvorlig.

Vi tror verken legene eller sykepleierne sender bekymringsmeldinger til fylkeslegen uten at de mener situasjonen er svært krevende og alvorlig. Det slås alarm fra både sykehusmiljøene og ute på den ytterste ø – og man lar seg naturligvis provosere at man ikke ser nytten eller verdien av å ha primærleger fra periferien med i ekspertutvalget. Vi kan ikke tenke oss noen som har bedre innsikt i hvilke utfordringer vi står overfor i hverdagen. Vi registrerer også at de tillitsvalgte føler seg svært ubekvem med situasjonen vi har havnet i – og snakker om både fryktkultur og avvik som blir dysset ned.

Vi skal ikke bruke mer tid på prosessene fram mot operatørbytte og overtakelse, selv om vi har en sterk mistanke om at det er kimen til både trøbbel, misnøye og bekymringer. Det er Babcock og Luftambulansetjenesten HF som er nødt til å rydde opp. Ikke bare fra dag til dag, men på permanent basis. Vi har verken tro på annullering eller andre straffemetoder, men at politiske myndigheter nå sørger for at flokene løses raskt. Det må gjøres med klare krav og tidsfrister, slik man må forvente i kontrakter som inneholder så essensielle tjenester. Babcock må videre gjøre alt som står i deres makt for å ha nødvendige ressurer tilgjengelig for å oppfylle krav og forventninger, selv om det koster noen kroner.