Penger og politikerforakt

– Det er et tap for oss alle om vi skremmer bort politikeremner.

Politikerbetalingene skal være nøkterne, men politikerne bør ikke straffes økonomisk for å påta seg verv, skriver Altaposten. På bilde Odd Erling Mikalsen (t.v) som reiste debatten, her sammen med Jan Martin Rishaug.  Foto: Jarle Mjøen

leder

Nivået på politikerlønninger er og skal være gjenstand for debatt, men vi tror det er viktig at den jevne politiker ikke blir straffet økonomisk for å påta seg politiske verv. Tilliten og ansvaret bør kompenseres, uten at man mister bakkekontakten.

Da var det befriende og betimelig at Frps frontfigur Odd Erling Mikalsen gjorde alt annet enn å stå med lua i handa da kommunestyret behandlet egen «avlønning», riktignok basert på hva et utvalg hadde foreslått. Vi mener i likhet med Mikalsen at det er naturlig at vervene justeres i forhold til prisstigningen ellers i samfunnet og at man satser på et nøkternt nivå. At heltidspolitikere får ferielønn anser vi som en selvfølge.

Nå er det veldig ulike oppfatninger av hva et nøkternt nivå er, men vi mener ordfører og frikjøpte politikere har betydelig ansvar for lokalsamfunnet og bør kompenseres med moderate lederlønninger for innsatsen. Så kan det sikkert diskuteres hvor mange som bør frikjøpes og hvor  mange dager det skal skje. De totale konstandene bør være sånn noenlunde innenfor dagens rammer. 

Alta kommune og beslutningstakerne har stor betydning for rammebetingelsene vi utstyres med, både folk, næringsliv og det offentlige. Det dreier seg på sett og vis om «instrumentene» i lokalsammfunnet, de som skal og bør spille oss gode, hver for oss og i fellesskap. Helst med et ja langt framme i pannebrasken, innenfor rettferdige rammer. Dernest får vi alle være solister etter beste evne, for å både skap vekst og utvikling.

Mikalsen tok videre et oppgjør med den politikerforakten som utspiller seg på diverse plattformer, kanskje spesielt på Facebook, der tonen er hard og uforsonlig. Det hagler med karakteristikker, uten at selve saken blir diskutert. Denne polariseringen kan både skremme – og støte fra seg dyktige politikeremner. Det er et tap for oss alle, uavhengig om vi er enige i utspill og vedtak. Ekstra ille blir det hvis integritet settes på prøve, at man ikke engang innrømmes ambisjoner om å gjøre det beste for fellesskapet. At man meler sin egen kake. 

Det blir ikke enklere av at den politiske situasjonen siden 2011 har vært svært vanskelig, med skjøre flertall, omkamper og mange særinteresser. Det har igjen framprovosert politisk spill, som ikke nødvendigvis gavner verken fellesskap eller helhetstenkning. Tvert imot kan det bremse utviklingen, og her har politikerne et betydelig ansvar for at politikken ikke bare fortoner seg som markeringer.

Politikerne må naturligvis tåle klar tale, saklige korreksjoner og ytringer. Vi er alle tjent med en debatt der flere slipper til og der perspektivene er mange.

Blir debatten for tander, kan det tenkes at de prinsipielle skillene forsvinner, så det gjelder å finne en gylden middelvei, der debattforumene ikke utvikler seg til en søppelkvern som skaper distanse i stedet for et sunt klima for meningsutveksling.