– Honnørordene falmer uten at det leveres lovpålagte tjenester

– Debatten avslørt at vi har kommet tankevekkende kort, skriver Altaposten på lederplass.

Illustrasjonsbilde.  Foto: Gorm Kallestad, NTB scanpix

leder

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) i Finnmark inviterte denne uka til en paneldebatt med fokus på mennesker med funksjonsnedsettelse, med ektra vekt på kravene som stilles til jobb, skole, bolig, fritid og helse.

Debatten avslørte med all verdens tydelighet at vi i Alta og Finnmark er kommet tankevekkende kort i arbeidet med integrering og inkludering, i så stor grad at det er lett å erkjenne at mange av dem som sliter i hverdagen, faktisk sendes inn i isolasjon. Samtlige partier i panelet innrømte da også glatt at vi ikke er på høyden i det vi bør og skal stille med av tjenester – og det store spørsmålet må naturligvis være hva man akter å gjøre med unnfallenheten.

Punkt èn må gjerne være erkjennelsen, men det viktigste er at man tar affære og respekterer de lovmessige kravene som stilles. I klartekst betyr det at man tar ansvar for å skape den verdigheten og likeverdighet som det offentlige pålegges, enten det er kommunalt, fylkeskommunalt eller statlig. Inntrykket er at svært mange faller mellom to stoler og må løpe konstant etter hjelp, selv der det er en selvfølge at det offentlige stiller opp. Det skaper mismot, resignasjon og manglende tillit, både hos den det gjelder og pårørende.

Anita Thomassen fra nettverket Superforeldrene fortalte med styrke og nærhet om sine erfaringer, om utfordringer i den praktiske hverdagen, det besværlige skoleløpet, manglende tilpasning, manglende veiledning, manglende individuell plan (IP), usikkerhet knyttet til økonomi og bolig, isolasjon, manglende fritidstilbud  og den utmattende kampen for å bli tatt på alvor.

Foreldre strekker seg ekstremt langt for sine barn og er den beste og viktigste støttespilleren for hjelpeapparatet, men opplever svært ofte at avlastningen ikke fungerer. Det har menneskelige omkostninger, men er også ufornuftig samfunnsøkonomisk. Mange brenner lysene i begge endene og står i fare for å miste den energien som trengs, blant annet for å stå i arbeid. Da er alle tapere, også de som er livredd for å bruke kroner for å oppfylle de lover og regler som skal skape likeverdighet.

Thomassen tok også for seg lyspunktene, de verdiene man får i hverdagen og de positive medmenneskene som alltid stiller opp, gjerne den oppmerksomme lærer, venner, familie og besteforeldre. I den virkelige verden er det imidlertid mange som ikke har denne tilleggsressursen. Det er derfor ting må være på plass når behovene melder seg. Punkt for punkt må forpliktelsene fylles og det er et politisk ansvar å påse at dette skjer.

Ofte er det andre pressgrupper som vinner fram, både hos politikere, media og offentligheten, men vi vil påstå at lokale og regionale politikere er kjent med utfordringene, enten det er skole, boliger eller helse som er tema. I Alta har vi de siste årene løftet blant annet Espen-saken, Erle-saken, Julie-saken og den store og komplekse virkeligheten til superforeldrene. Samtidig er det mange, mange saker som med enkle grep kan løses, saker som går under radaren, enten det er i eldreomsorgen, rusomsorgen, psykiatrien eller midlertidige plager som kan overvinnes i ulike faser av livet.

På generelt grunnlag er det åpenbart at det trengs en holdningsendring i samfunnet. Det er ikke bare i forbindelse med offentlige tjenester. Det koker ned til at mange skygger banen, i stedet for å se de ressursene som er der. Samfunnet haster avgårde, uten å ta inn over seg at noen blir stående igjen, også i arbeidslivet og på fritiden. Denne helheten må vi ha med oss.