– Eventyret ga luft under vingene for finnmarkingene også

– Kjos har også forårsaket trubulens på sin vei, skriver Altaposten på lederplass.

Illustrasjonsbilde  Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

leder

Bjørn Kjos går inn for landing som konsernsjef i Norwegian Air Shuttles, 16 år etter at mannen uten snev av flyskam børsnoterte selskapet med bravur og innledet et makeløst eventyr. Et eventyr som også ga luft under vingene for finnmarkingene.

Med sitt velkjente glis sparket han nemlig igang uredd konkurranse, også i det som ble betraktet som en utpost for luftfart. Det ga levelige priser også for finnmarkingene som ville raskt til Oslo, enten det var med SAS eller Norwegian. Poenget var at vi kunne velge basert på pris, service og rutetider.

1. april 2004 ble det daglige avganger fra Alta, i tillegg til at direkteruter fra Kirkenes så dagens lys. Vi hadde allerede fått en forsmak i form av trafikk med SAS-eide Braathens flyvninger tur retur hovedstaden, men det var altså et lavprisselskap som til slutt sørget for en forløsning. Det har blitt en kommersiell kamp vinge mot vinge mange steder – og denne konkurransen har de siste 15-16 årene gjort at altaværingene og omlandet har glemt hvilken innvirkning monopolet har på kontoen.

Det er denne skjøre virkeligheten som gjør at Finnmark bør være opptatt av å ha flynav i Alta og Kirkenes, en organisering som vil gi flere og hyppigere direkteruter. Innmating av passasjerer til disse destinasjonene vil gi naturlig flyt og frekvens. Videre må det jobbes med lengden på rullebanene, kombinert med et våkent blikk på hva man akter å gjøre med Banak. Det er ikke lenge siden planen var å avstenge deler av rullebanen. Det er nok illustrerende for hvor kortsiktig horisonten kan være.

Vi er videre overbevist om at flere avganger vil gi spesielt reiselivsnæringa i Finnmark et løft. Vi har nemlig produkter og opplevelser som matcher Tromsø, og vel så det. Flytiden er ikke nevneverdig annerledes, men flaskehalsen er fortsatt for lav frekvens og dermed for lavt volum. Satsingen krever riktignok bedre hotellkapasitet, slik vi har sett i Tromsø, men det blir en klassisk diskusjon om det er høna eller egget som setter igang prosessen.

 Vi tror flere ting må virke sammen, for eksempel som et resultat av at det ristes liv i visjonene for nordområdesatsingen. Det har vært nok festtaler og drømmerier, i stedet for at man ser at Finnmark bør være en nasjonal satsingsarena. Arbeidsplasser og aktivitet skal næringslivet selv stå for, mens det trengs infrastruktur og rammeverk for denne satsingen.

Kjos og Norwegian har ikke operert uten turbulens, for å si det forsiktig. Noen må ta av der flesteparten blir stående på bakken, så kan man naturligvis ha det for travelt med å komme fram til målet – og ta snarveier i forhold til arbeidsvilkår og lønnsdannelse, slik vi har sett flere tilfeller på i lavpris-segmentet i luftfarten. Konkurransen førte også tidvis til at prisene ble umusikalsk lave for reisende, noe som har en lei tendens til å gi kostnadskutt internt.

Akkurat nå er det børsdropp, 60 milliarder i gjeld i verdens femte største lavprisselskap, med 11.000 ansatte og 40 millioner passasjerer i året, men vi lar oss inntil videre sjarmere av direkteruter til Oslo og konkurranse om reisende til og fra Finnmark. Med eller uten Kjos.