De som ikke setter seg ned

– Mange har innsett at utstyr og tjenester ikke kommer av seg selv, skriver Altaposten på lederplass.

Illustrasjonsbilde  Foto: Tore Meek/NTB scanpix

leder

Behovene i samfunnet er så umettelige og omfattende, at det er fristende å bli sittende pál i godstolen mens politikerne sakte, men sikkert tar seg av den endeløse køen i offentlig sektor.

Det er da vi trenger energibombene, de som aldri tar et nei for et nei, eller aksepterer at det må gå flere år før det kommer en holdbar løsning, spesielt for de som trenger det aller mest. Når to sykepleiere igangsetter en innsamlingsaksjon for å skaffe tilveie ultralyd-apparat i Alta, er det sikkert på grensen til pinlig for de som sitter med ansvaret. Når det trengs nytt utstyr til helse eller nødetater, er det garantert på en lang liste over gode formål.

Det er ikke vanskelig å forstå at det er krevende å prioritere på denne lista, enten det er kommunehelsetjeneste eller på foretaksnivå. Det er derfor struktur og organisering blir så viktig, slik at ressursene brukes til pasientbehandling i stedet for eksempelvis byråkrati og reise.

Initiativene i Helse-Alta går inn i en lang tradisjon, simpelthen fordi ingenting har kommet av seg selv. Det har vært en hard kamp for hver minste lille tjeneste – der både lokale helseledere og mange frivillige har gått foran. Det faktum at folketallet steg kolossalt, gjorde at verken lokaler eller innhold klarte å holde tritt. Heller ikke nærsykehuset som bygges nå kom uten en krevende kamp for flere sykehustjenester – og mange vil vel hevde at vi er langt unna målet.

Derfor er og har frivilligheten vært så viktig. Ett av de beste eksemplene er innsatsen til avdøde Dagny Lillemoen, som gjorde en utrettelig innsats for realisering av varmebassenget, som ble svært viktig for en rekke brukergrupper. Den dag i dag er bassenget helse- og bolystfremmende, som supplement til Nordlysbadet.

Da utallige dialysepasienter reiste i livgivende skytteltrafikk mellom Alta og Tromsø, kom det en aksjon for å skaffe tilveie den første maskinen. Engasjementet for et røntgen-tilbud er basert på at pasienter i Finnmarks største by måtte bruke en hel arbeidsdag på å sjekke en knekt finger. Vi kan liste opp utallige tjenester og utstyr, som kom og kommer gjennom pådrivere, som nekter å innfinne seg med at en så stor by ikke har selv de mest opplagte tilbud. Vi trekker også gjerne fram gode samarbeidsløsninger, som i Maze der et akutteam har vært avgjørende for mange syke. Her har alle vært på tilbuddsiden.

I den store sammenhengen, når man løfter blikket, kan det sikkert oppfattes som ilandsproblemer, kanskje spesielt de som har jobbet tett på lidelser i flyktningleirer, de fantastiske ildsjelene som hjelper nødstilte i Middelhavet eller der behovet er direkte grenseløst. Der er oppofrelsene enda større.

Det betyr ikke at vi kan ta lett på utfordringene vi har nært på oss, som gjør at vi trenger både et hjerterom og noen som går foran for å utløse penger til å realisere tiltak. Dette sunne engasjementet for å få på plass tjenester vi alle behøver, aller helst i går, bør vi heie fram. Så er vi alle enige om at det er fellesskapets ansvar, men det har vist seg gang på gang at ansvar ikke er ensbetydende med verken handlekraft, eller penger som kommer dalende ned fra himmelen.