Til Erles beste

– Det er ikke alle som hadde støyten som dette unge paret gjør, skriver redaktør Rolf Edmund Lund.

AKTIV GJENG: Familien Guttormsen/Jørgensen.   Foto: Hanne Larsen

leder

Det finnes lover og regler som kan bøyes og tøyes i alle retninger, som kan sperre for smidige løsninger i forvaltning og hjelpeapparat. Til og med for de som trenger hjelpen aller mest.

Som for lille Erle, som Altaposten har fulgt tett de siste årene. Foreldrene Sara Marie Guttormsen og Martin Jørgensen har kjempet en tapper kamp for best mulig tilrettelegging for sin sterkt funksjonshemmede datter, enten det er boligen, bilen eller hverdagen som må spesialtilpasses.

Alternativet til at samfunnet stiller opp, er at vi sender familier og pasienter inn i isolasjon, simpelthen fordi snubletrådene blir for mange og lange. Det er ikke alle som har energi eller forutsetninger for å ta støyten, slik dette unge paret har hatt. På mange måter brøyter de vei for andre som kan havne i samme situasjon.

Nå er det kampen for brukerstyrt personlig assistanse (BPA) som krever en utmattende ekstrarunde i det offentlige rom, blant annet fordi man velger å legge til grunn at helsetjenester ikke er omfattet av ordningen. Man kan imidlertid velge en annen retning, nemlig å anse de aktuelle helsetjenestene som en integrert del av den personlige assistansen, basert på at det faktisk er til Erles beste å være med foreldre og søsken. Det er nok av bestemmelser som gjør at veivalget kan bli bedre for dem det gjelder. I tillegg har man ofte sunn fornuft og empati med seg i akkurat det valget.

Alta-samfunnet og beslutningstakerne må måles på evnen til å følge opp de som trenger det mest – og blant årsakene til denne runddansen, er kronisk underbudsjettering av helse- og sosialtjenester i Alta kommune. Alta-politikerne har år etter år, med åpne øyne, styrt mot kraftige underskudd i første halvår og kvartal. Da kommer tiltakene som skal gjøre at man unngår røde tall ved årets slutt – og det er tiltak som ikke er kostnadsfri for verken pasienter eller skoleelever. Et halvt år med smalhans rammer nemlig tjenestetilbudet, enten vi vil det eller ikke.

På det måten halser man også etter begivehetene for å plastre uønskede hendelser, og det gir en særdeles presset situasjon for de som skal følge budsjettene fra dag til dag. De ansatte er gjerne lojale og vil ikke bruke mer penger enn de har til rådighet, enten det er fristbrudd i barnevernet eller vikarmangel på skolene som skal håndteres.

Ansvarlig budsjettering skal være mest mulig treffsikker og krever politikere med ryggrad som faktisk tilpasser tjenester etter de ressursene som finnes, uavhengig av hva administrasjonen gjør. Det kan naturligvis driftes smartere, men i bunn og grunn handler det også om prioritering. Mest sannsynlig er sparebehovet langt høyere enn de 80 millionene som har sirkulert – og det er her strukturendringer tvinger seg fram.