– Skal vi ha alternativ energi, elbiler og mobiltelefoner som krever kobber, eller skal vi skru av bryteren?

– Er det rimelig at vi smykker oss med «ren» aktivitet, mens land som ikke har nubb sjans til samme beredskap og teknologi, skal ta seg av produksjonen av de grunnstoffene vi er helt avhengige av på kloden, spør Altapostens redaktør.

Øystein Rushfeldt i Nussir.   Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / NTB scanpix

leder

Nussir fikk denne uka driftskonsesjon for mineralutvinning i Kvalsund, et klarsignal direktør Øystein Rushfeldt har ventet på i mer enn et tiår. For regionen vil kobberdriften og verdiskapningen bli en solid vekstimpuls, ikke minst for leverandørindustrien og skogen av små og mellomstore bedrifter.

Med utstikter til 150 arbeidsplasser, ny aktivitet og ikke minst skatteinntekter vil dette gi kommunen betydelig motorkraft og kanskje bidra til å stagge den formidable avskalingen av folk som Kvalsund har vært gjennom. Mens lokalpolitikerne samme dag kunne feire med kake og markere at de ikke slås sammen med Hammerfest uten «medgift», ligger det an til kraftig motstand, demonstrasjoner og kaskader av fordømmelse fra politikere, miljøorganisasjoner og representanter for både reindrift og samisk samfunnsliv. Det bør man også ha forståelse for.

Det er først og fremst deponering av masser i Repparfjord som skaper sinne, men vi tror gruvedrift hadde møtt motstand uansett. I virkelighetens verden er det nemlig mer miljøskadelig med deponering på land, der avrenning av tungmetaller har større skadepotensial, skal vi tro forskerne. Å dumpe ting på sjøen gir oss alle bilder på netthinnen vi misliker, så det er ikke uventet at følelsene er i kok. Alle ser ut til å glemme at vi allerede har deponering i sjø i den umiddelbare nærhet, nemlig på Stjernøya. Det meste av aktivitet setter da også spor, som petroleum, gruvedrift, vindmøller, fiskeri, havbruk, bygging, infrastruyktur – og til og med masseturismen vi så smått begynner å kjenne på.

Det er på sett og vis denne aktiviteten som gir oss et velferdsnivå ingen andre matcher, så motstanden mot gruvedrift og det man gjerne foraktelig slakter som kortsiktig profittjag, bør eventuelt følges opp av en kvalifisert forklaring på hvor vi skal kutte i velferd og levemåte. Skal vi ha alternativ energi, elbiler og mobiltelefoner som krever kobber, eller skal vi skru av bryteren? Rått og brutalt. Spørsmålet er også om det er rimelig at vi smykker oss med «ren» aktivitet, mens land som ikke har nubb sjans til samme beredskap og teknologi, skal ta seg av produksjonen av de grunnstoffene vi er helt avhengige av på kloden.

Vi er helt på linje med de som håper på mest mulig miljøvennlig produksjon og bærekraftig omstilling, men spørsmålet er hvordan dette kan oppnås. Selv rike Norge sliter med å finne en kortsiktig løsning. Vi er tilhengere av at myndighetene stiller strenge krav til både driftsform og opprydding, men å tro at dette skal skje uten investorer som skal forsvare investeringene sine, er urealistisk. Her må hensynene forénes, og i driftskonsesjonen er denne avveiningen gjort etter en lang prosess. For å si det forsiktig.

Sjelden har vi sett en gründer jobbe så tålmodig, målrettet og dedikert over så lang tid. Rushfeldts milde, men bestemte framtoning har ikke dempet kritikken –  og få har fått deponert så mye verbale «slaggstoffer» på veien mot grønt lys. Nå må en milliard på bordet før spaden går i jorda. Her er det mange som vil skremme investorer og omdømmekampen er kanskje like viktig som veien mot drift og produksjon. Vi håper det skjer i sømmelige former, i form av kunnskapsbasert debatt.