– Noen sitter med en holdning om at vi ikke kan snu det uunngåelige

– Gjør vi ingenting har vi uansett tapt, skriver Altapostens nyhetsredaktør.

MINDRE OG SKJØRERE: Selen har mindre og mer sårbare isflak å boltre seg på. Det kan gi massedød.   Foto: Bjørne Kvernmo, Havsel

leder

Bjørne Kvernmos rapport om klimaendringene i Arktis, som han forteller om i Altaboka, tegner et grimt men dessverre ikke lenger overraskende bilde av klimaendringene. «Det er ingen grunn til å tvile. Jeg har fulgt klimaskiftet med egne øyne», sier den garvede selskuteskipperen til Altaposten. Endrede rammevilkår har allerede fått dramatiske konsekvenser for selen han har fangstet på i en årrekke.

Muligheten er der for at klimaendringene ikke er menneskeskapte, men alle bevis taler imot. Vitenskapsmiljøenes konsensus – bestående av et utall forskere fra alle verdenshjørner – er ikke til å ta feil av. Den voldsomme økningen av særlig CO2 og metan i atmosfæren fra tidspunktet da vi begynte å brenne kull for å drive våre maskiner fremstår uomtvistelig som synderen. Menneskenes utslipp, små som de måtte være sammenlignet med klodens kapasitet til å håndtere disse, kommer nemlig på toppen av naturens egne utslipp. Vi har forrokket en balanse, mener forskerne.

Nå har kloden vært mye varmere enn i dag, går du langt nok tilbake i tid. Vi hadde til og med en kortere varmeperiode i vikingtiden. Verden gikk ikke under da, og den kommer ikke til å gå under når temperaturen igjen stiger. Men i motsetning til vikingene står vi overfor et økonomisk mareritt, der kystbyer som havner dels under vann bare er forbokstaven.

Hvert samfunn, region og land har tilpasset seg «sine» klimatiske forhold. Tilpasningen har pågått i generasjoner, men nå er helt nye rammebetingelser i ferd med å inntreffe. Raskt. Særlig ille er det når dette rammer matproduksjonen og tilgangen på vann. Hetebølger og tørkeperioder tvinger allerede i dag millioner av mennesker til å flytte på seg til nye områder. «Klimamigrantene» vil det bare bli flere av i tiårene som kommer, med mindre vi klarer å snu utviklingen.

Men alt er ikke helsvart. Vi har løst globale kilmautfordringer tidligere. Da ozon-hullet over polene vokste og den største synderen viste seg å være klor-fluor-karbon-gasser (KFK) tok verden aktivt grep. 

Plastproblematikken ble for alvor løftet inn på arenaen i løpet av 2018. Naturmangfold har fått et økt fokus. «Folk flest» foretrekker grønnere alternativer, og den samlede forbrukermakten har fått flere selskap til å ta grep. Vi ser en økt satsing på fornybar energi. For å nevne noe. Togradersmålet i Paris-avtalen synes vanskelig å nå, men på tampen av 2018 så vi positive tendenser. Ikke minst under klimatoppmøtet i polske Katowice.

Mange har valgt å tro på at vi har deler av skylda og at vi også kan gjøre noe, mens andre fortsatt sitter med en holdning om at klimaendringene ikke er menneskeskapte og at ingenting vi gjør kan endre det uunngåelige. Veddemålet ligger der. I potten vår felles framtid. Gjør vi tiltak – kutter flyreiser, spiser mindre kjøtt, investerer i ren energi, bidrar til lavere global befolkningsvekst eller kutter fossilbilene uten at det nytter, har vi i verste fall skrudd ned eget forbruk og egen levestandard. Gjør vi ingenting har vi uansett tapt.

«Det kan sikkert diskuteres hva som er menneskeskapt, men har vi råd til å bagatellisere? Er det klokt å gamble når det er tre grader varmere i Grønlandshavet», spør Bjørne Kvernmo. Nei og nei, mener vi.