– Skolepolitikk etter innfallsmetoden

– Det er på tide at skolepolitikken får en horisont som strekker seg utover ett skoleår, skriver redaktør Rolf Edmund Lund.

Alta videregående skole. Illustrasjonsfoto.  Foto: Tom Skoglund

leder

Fylkespolitikerne skal ha skryt for den framtidsrettede satsingen på nye og moderne bygg for Alta videregående skole, men innholdet må stå i forhold til investeringene. Det er på tide at skolepolitikken får en horisont som strekker seg utover ett skoleår.

Da kan verken administrasjon eller politikere legge opp til ad hoc-drift av videregående skoler i Finnmark, der man først og fremst er opptatt av å smøre ressursene utover «skiva». I stedet for skolepolitikk, er man opptatt av å salve de distriktspolitiske følelsene som overskygger det meste i det politiske ordskiftet.

Intensjonene er naturligvis de beste, men i praksis er det å stikke hodet i sanden, med et tynnslitt håp om at den demografiske utviklingen gjør en u-sving. I realiteten bedrives seigpining basert på ønsketenkning, der man beholder overdimensjonerte tilbud når elevgrunnlaget i realiteten er spinkelt. Etter vår mening sinker det muligheten til å løfte det videregående skoletilbudet til Finnmark mot et nivå, som gjør at det offentlige og private næringsliv etter hvert får de fagfolkene som trengs fra høyere utdanning. Da må fagmiljøene styrkes og elevene settes i sentrum, for eksempel oppfølging av borteboere og de som står i fare for å droppe ut.

Det er nokså symptomatisk at administrasjonen i år la opp til å løsrive det foreslåtte tilbudet fra virkeligheten. Når IT-elevene, læreplassene og jobbene finnes i Alta, blir det på grensen til søkt å legge tilbudet til Øst-Finnmark. Lykkeligvis fant politikerne i kompetanseutvalget ut at dette blir meningsløst.

Politikerne må faktisk også forholde seg til at man ved store enheter kan drifte skolen langt, langt billigere enn med småheter, eventuelt LOSA, som tidvis har gitt 3-4 ganger så høye kostnader per elev.

Å opprettholde åtte fylkeskommunale skoler for en populasjon på 75.000 mennesker blir skolepolitisk spagat, som rammer elevene. Målsettingen i kommunene må heller være å skape arbeidsplasser, bolyst og gode relasjoner til sine elever, som da forhåpentligvis vender tilbake med kompetanse og vilje til å skape aktivitet. Den samme øvelsen bør bykommuner som Alta, Hammerfest og Sør-Varanger gjøre for de unge som vil ta høyere utdanning i Tromsø, Oslo eller utenlands.

Det er riktig at politikerne og næringslivet i Alta er flinke til å si fra, enten fylkesadministrasjonen eller politikerne beveger seg ut på vidda skolepolitisk, men det kan ikke være slik at man man sitter på hver sin tue og vokter på hva som hender i budsjettider. Det må skapes en langsiktig og forutsigbar skolepolitikk basert på hva som er bra for elever og samfunn. Da er det ikke sikkert at gårsdagens løsninger er den rette medisinen, noe som ble ekstremt tydelig i de faglige utredningene som ble lagt i skuffa for noen år siden.