Å slå seg vrang kan vise seg å fungere, selv om det er Norges lovgivende forsamling som blir utfordret. Det ligger nemlig an til at Stortinget vil behandle sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommune for tredje gang.

Det har gitt håp for de som vil reversere hele reformen, men den viktige debatten skyver vi foran oss: Vil Finnmark ha forutsetninger for å levere offentlige tjenester innenfor det handlingsrommet som er tegnet opp av ekspertutvalget – og som temmelig sikkert er grunnlaget for det som blir levert av regjeringen i oktober. Vi frykter det verste.

Her har fylkestinget og den politiske ledelsen i Finnmark fylkeskommune påtatt seg et stort ansvar. Allerede kan man fastslå at den offentlige armoden er stor når det gjelder dagens fylkeskommunale oppgaver, kanskje spesielt innenfor samferdsel og videregående skoler, så faren er overhengende for at man havner i økonomisk spagat. Spesielt hvis Venstres poeng blir til virkelighet, nemlig at antall innbyggere i Finnmark er for spett til at vi kan huse flere regionale tjenester.

Vippepartiet KrF sitter også med ansvar, både over prosessen i nord og reformen som helhet, spesielt når ekspertutvalget har forutsatt at det befolkningsmessige «minstemålet» for oppgavefordelingen er 230.000. Med 76.000 innbyggere kan uttellingen bli mager og fungere som en bumerang for evnen til å levere kvalitetstjenester til befolkningen.

Dessverre har debatten også beveget seg ut på et mytisk «sidespor», som påstander om at Finnmark som sådan stakkarsliggjøres og er moden for å settes under administrasjon. Det er ingen grunn til å klientgjøre Finnmark. Vi sitter på den grønne gren og har et fantastisk utgangspunkt, både når det gjelder råvarer, naturressurser og verdier. Næringslivet er mer potent enn noensinne – og Finnmark bør være en attraktiv samarbeidspartner.

I nasjonalt og internasjonalt perspektiv har fylket mange fortrinn som nasjonen Norge bør utnytte bedre. Det er årsaken til at man har en tiltakssone, nemlig at Finnmark skal være mer attraktiv som bosted og at man dermed har den kompetanse og sysselsetting som trengs for å utnytte posisjonen. For nasjonen Norge.

Spørsmålet er hvordan dette skal forvaltes i offentlig sektor, om det gir en gevinst for innbyggerne med en sterkere regional aktør. I stedet har vi fått en debatt som indikerer at Finnmark skal slettes fra kartet og bli et underbruk av Troms. At vår identitet settes på spill.

Det sier oss at reformer må ha fakta, informasjon og inkludering som prioritet. Fra sekund én burde man ha tatt folk og følelser på alvor og konkretisert hvordan man aktet å gjennomføre en reform som har til intensjon å desentralisere flere tjenester. Fra staten til de nye fylkeskommunene. Alternativet til en regionreform på sikt, kan bli langt større kommuner med regionale oppgaver, uten fylkeskommuner.