Fiskeriminister Per Sandberg velger i dag å trekke seg som fiskeriminister, etter egenhendig å ha viklet seg inn i garnlenka. Sjelden har vi sett en statsråd sprelle så ukontrollert i offentlighetens søkelys, uten antydning til å komme med rasjonelle forklaringer på de valg som er gjort.

Det er muligens en menneskelig egenskap å ville ta av seg «kappa» når det er ferie, det vil si avspasere fra rollen som fiskeriminister i noen uker. Sånn fungerer det ikke, heller ikke om ferieturen hadde vært lagt til Huk eller Cran Canaria. Det er en rolle man har med seg 24 timer i døgnet, så unner vi alle politikere ferie mellom slagene.

Vi tviler ikke på at kulturnasjonen Iran er en spennende desitasjon, men det krever at man ikke gir lillefingeren til et antidemokratisk presteregime. En norsk statsråd verken kan eller bør gi legitimitet til et slikt regime, selv om intensjonen kanskje var å snakke med folk. På toppen av det hele ble flere sikkerhetsrutiner brutt, i tillegg til at eget departement ikke var informert.

Anledningen bør nå brukes til å skjerpe inn rutinene og klargjøre ekstra tydelig hvilke forventninger som stilles til statsrådene, spesielt i lys av den digitale hverdagen. En ting er at hvermannsen blir bedt om å ta forholdsregler knyttet til sikkerhet for eksempelvis mobile enheter, men for medlemmer av regjeringen kan det ikke være noe slingringsmonn. Nasjonens fiender beveger seg ikke bare etter kjente geografiske grenser, men gjerne asymmteriske og uforutsigbare spor. Det kan være alt fra hacking til regulær industrispionasje.

Statsminister Erna Solberg får nok en gang kritikk for å ha sittet på gjerdet når en statsråd sliter med tillit. Det kan derfor være klokt av Solberg å være åpen på hva som er gjort for å gardere seg mot denne type tillitsbrist. Det er en åpenhet velgnerne forventer og fortjener.

Som fiskeriminister har Per Sandberg forvaltet regjeringens politikk med stor grad av lojalitet, enten man er enige eller uenige i fiskeripolitikken. Hans ramsalte tilnærming til mange av sakene, kler den landsdelen han har besøkt ofte. At han uredd møtte sine meningsmotstandere ansikt til ansikt er prisverdig, selv da «betalingen» var utskjelling. Vi trenger statsråder som ikke gror fast i hovedstaden.

Det kan være rom for litt sleivete kjeftbruk i møtet med finnmarkingene, men det er på grensen til naivt å være sleivete med rolleforståelse og sikkerhet. Det ble Sandbergs bane.