Finnmarkseiendommen (Fefo) står i fare for å miste sin legitimitet hvis de som til enhver tid har dobbeltstemme tilgjengelig i styret, bruker den for å lage byråkratiske snubletråder.

Hvis man i det private næringslivet bruker protokollen som redskap for å lage forsinkelser eller skyve ubehageligheter foran seg, ville det meste gå i stå. Fefo-styret må naturligvis ta inn over seg at omgivelsene forventer at styret gjør en profesjonell jobb overfor ulike aktører, vel vitende om at tid er en kritisk faktor for de fleste.

Styret i Finnmarkseiendommen har gjennom sine 10-12 første år som regel klart å unngå dissens, selv om det naturligvis finnes saker som påkaller uenighet, som Nussir-saken. Der er det åpenbar uenighet mellom organene som oppnevner styrerepresentantene, nemlig fylkestinget og sametinget. Vi har ingenting imot at uenigheten møtes med åpne og redelige argumenter, men politisk spill egner seg ekstremt dårlig for et rettssubjekt som har til oppgave å forvalte land og vann for finnmarkingene.

Vi er derfor i likhet med styremedlemmene Jo Inge Hesjevik, Bente Haug og John Erik Pedersen svært bekymret for det klimaet som åpenbart har oppstått i styret. Når et vedtak ble godkjent i april, bør protokollen i slutten av juni være en ren formalitet, som selvfølgelig heller ikke behøver en forutgående saksbehandling. Spesielt ille er det også hvis det stemmer at et enstemmig styre rent faktisk godkjente protokollen fra møtet i april og at Fefos jurist fastslo at saken var lovlig og gyldig.

I forsøk på å sikre omforente løsninger, er vårt inntrykk at saken ble satt på sakslista for å drøfte eventuell uklarheter. At det skulle ende med forsinkelse til september på grunn av påstått saksbehandlingsfeil, minner dessverre om en ren obstruksjon i en sak som ellers er særdeles godt belyst av administrasjonen. Det rokker ved den tilliten styremedlemmene bør ha til hverandre. Spesielt beklagelig vil det være at styret oppfattes som et redskap for to «leirer», der dobbeltstemmen til styreleder nærmest automatisk gir flertall. Det var det man fryktet i forbindelse med debatten før loven ble vedtatt i stortinget i 2005.

Finnmarksloven tar særlig hensyn til folkerettens regler om urfolk og minoriteter og endringer skal ha et særskilt fokus på blant annet samisk kultur og næringsutøvelse. Det er alle som sitter i styret fullstendig klare over, men her er man også kjent med at det er politisk uenighet, der noen mener hensynet til reindrifta er viktigst, mens andre tenker arbeidsplasser og hva sjøsamebygda Kvalsund vil tjene på. Dette politiske bakteppet må imidlertid ikke brukes som påskudd for å skape unødvendige forsinkelser.