Altaposten hadde sist fredag en tankevekkende reportasje fra Kautokeino, en situasjonsrapport vi håper ga bedre forståelse for de utfordringene bygda og kommunen står overfor.
Statistikker kan være nådeløst stigmatiserende, uten at forklaringsmodellene alltid er enkle å forstå for de som ikke kjenner bygda innenfra. Når barnefattigdommen i bygda blir et tema, gjelder det å både forklare og gi utvetydig beskjed om at dette er noe man tar på største alvor.
Det synes vi reflekterte representanter for det offentlige hjelpepparat gjorde i reportasjen. De fleste i Kautokeino har det svært bra og kjenner seg verken fattige eller i krise. Det er det få som gjør her til lands, men det forhindrer ikke at omstilling og strukturelle utfordringer kan ha sin pris, uansett hvor man bor og virker.
Utfordringen blir ofte å få kontakt og dialog med familier som sliter med lav kjøpekraft, og ikke har forutsetninger for å være med på verken forbrukskarusellen eller vanlige barne- og ungdomsaktiviteter. For kommunen og organisasjonslivet handler det blant annet om å ha en lavest mulig inngangsbillett for aktivitet, slik at man ikke støter ut deler av befolkningen.
Da har vi stor sans for ungdomstilbudet, som man har lyktes med, der porten er vid og mottakelsen varm. Uansett hvem man er.
Vi tror første bud er å fjerne tabuer og få dialog med de innbyggerne som har en tøff hverdag, slik NAV-sjefen er inne på. Det å knekke de kodene som gjør at problemene holdes skjult, blant annet for å beskytte seg mot stigma eller skam.
Det er mange som må gjennom krevende omstillinger, både i privat og offentlig forvaltning, men vi tror ikke det er mange lokalsamfunn som går gjennom en så dyptgripende omstilling som Kautokeino kommune. Mange omstillingskommuner trenger sysselsetting og verdiskaping, men endringene i reindrifta handler om noe langt mer; en hel kultur i forandring.
Vi mener Kautokeino trenger drahjelp fra statlig hold, både knyttet til de konkrete utfordringene og rammebetingelsene for familier i omstilling. I lys av statistikken bør kanskje det nye barmeombudet ta turen nordover og bli kjent med utfordringene.
Vi synes også det er verdt å dvele ved begrepsbruken fattig, som kanskje litt for ensidig er opptatt av penger som verdi. I Kautokeino har man større grad av naturalhusholdning enn mange andre steder, som betyr at man skaffer mer av «verdiene» selv. Det trenger ikke nødvendigvis være mat, men også det å holde tradisjoner i hevd. Det å ivareta språk, kultur, jakt- og sanketradisjoner kan til og med ha større verdier enn penger, tro det eller ei.