Kortsiktige svingninger i folketallet er normalt, men det er flere grunner til å være på «tå hev» etter første kvartal. I tillegg til at Alta har beskjeden økning i forhold til de store vekstårene, er det minustall både i Hammerfest og Sør-Varanger. Når vekstmotorene fjusker er det bekymringsfullt.
Utviklingen i Alta har langt på vei sørget for at Finnmark som helhet får økt folketall, men det har kanskje også gjort at man er vel tilbakelent i forhold til helhetsbildet, nemlig forgubbing, ungdom på flukt ut av fylket, lave fødselstall, ensidig arbeidsmarket og et ekstremt avhengighetsforhold til offentlig sektor. I tillegg er det verdt å huske på at folketallet har blitt holdt oppe av innvandring.
Alta har fanget opp mange av finnmarksungdommen som kunne satt kursen rett ut av fylket. At det tas utdanning andre steder er vel og bra, men det trengs magneter for at de skal returnere når livssituasjonen tilsier det. Da handler det svært ofte om attraktive kompetansearbeidsplasser for to, helst også i privat sektor.
Vi må rett og slett være en del av omstillingen, i stedet for å tro at dette går over av seg selv. Sentralisering er en global virkelighet og vi må tenke nytt for å kunne stagge en slik kraft. Når vekstmotorene blir den stygge ulven i demografisk sammenheng, er det å rette baker for smed, simpelthen fordi virksomheter og tilbud som regel tilpasser seg utviklingen. Unntaket kan være politisk ønsketenkning basert på gammel virkelighet, enten det er skole- eller sykehusstruktur.
Kommunesammenslåing og regionalisering kan være en strukturell løsning, ikke minst i jobben for å bevare gode offentlige tjenester, men det handler først og fremst om verdiskaping og nyskaping i de enkelte lokalsamfunnene. Det gir arbeidsplasser og ungdom med fremtidsperspektiver, noe som igjen har en tendens til å skape fødselsoverskudd.
Når 87 prosent av dem som stemte under folkeavstemningen mener vi kan stå på egne bein, er det nettopp det som er utfordringen. Et så krevende løft er som regel lettere i fellesskap, enten man velger interkommunale foretak, kommunesammslåinger eller sterkere regioner.
Vi får inntil det kjedsommelige høre at det er Finnmark som sitter på ressursene, som om det i seg selv skaper arbeidsplasser og aktivitet. Fylket har fantastiske forutsetninger i form av råvarer, men akkurat nå handler det faktisk mest om å SITTE på ressursene, det vil si slenge ut snubletråder for bergverk, havbruk, trålerfiske, olje og gass, infrastruktur og vindmøller. Mange mener til og med at forvalteren av land og vann skal være passiv i stedet for en fremoverlent aktør som kan utvikle områdene. Tar turismen av på helårig basis, er vi langt i fra overbevist om at masseturisme blir møtt med «bølgen».
Vi hører allerede forsvarstalen: I mange kommuner er det tilnærmelsesvis full sysselsetting og arbeidstakere fra Polen og Latvia. Da tar vi oss bryet med å minne om at samfunnet har sine sykluser og bølgedaler – og at arbeidsinnvandring har vært en velsignelse for mange småsamfunn. Vi bør være på tilbudssiden, både når det gjelder arbeidsplasser og arbeidstakere.