Nei og atter nei

– I Alta har man felles fylkesgrense og nærhet til Troms og Tromsø, så frykten er ikke like utviklet.

Illustrasjonsfoto.  Foto: Harald Hareide

leder

Folkeavstemningen om sammenslåing av Finnmark og Troms bekreftet det meningsmålingene har vist i lang tid.

Finnmarkingene betakker seg og er hellig overbevist om at vi klarer oss utmerket på egen hånd, ikke ulikt det stemmegivingen viste når det gjelder frivillig kommunesammenslåing, der bare to kommuner inngikk ektepakt, kanskje fordi det var et fornuftsekteskap som hadde vært planlagt i lang tid.

Da er det snublende nært å konkludere med at finnmarkingene hater forandring. Vi vil ha det slik vi har det og har hatt det i lang til, i hvert fall hvis makta akter å bruke tvang for å oppnå det de er ute etter. Spørsmålet er imidlertid hva man sier nei til. At 87 prosent av de som stemte har et så omsorgsfullt forhold til fylkeskommunen som forvaltningsnivå tviler vi på, så dette handler nok mer om stolthet og selvstendighet knyttet til det å være finnmarking.

Kritikerne i ForFinnmark har da også brukt et multebær som logo og som symbol på fellesskapet. Følelser er da også viktig for oss alle, så det er slett ikke noe dårlig politisk våpen. Er du med i en organisasjon som heter ForFinnmark, betyr det at de som ikke er med i flokken, er MotFinnmark. Derfor har krigsretorikken boblet til overflaten, med beskyldninger om svikere og femtekolonister, gjerne ispedd metaforer fra 2. verdenskrig.

I tillegg må det sies at motstanderne av en reform har fått oppdrift fra de som styrer og steller her til lands, i den forstand at man ikke har lyktes med å fortelle hva som kommer i stedet med sammenslåing av to fylkeskommuner. Selv om debatten har pågått i mange år, har oppgavefordelingen og løftet om desentraliserte tjenester kun blitt supplert av diffuse formuleringer.

Selv ikke mulighetsrommet som ble presentert av ekspertutvalget og sendt på høring har blitt brakt til torgs. Da sprer usikkerheten seg og livet som «singel» foretrekkes med god margin.  Vi er ellers flinke til å advare folk mot skjøre isforhold, men her har man nøyd seg med å be folk ta en snarvei over den samme isen, kun begrunnet med stordriftsfordeler og at stortingspolitikerne har sagt sitt. I stedet kunne man argumentert med at dagens struktur gir fraflytting og alt for dårlige tjenester, i tillegg til at det er fullt mulig å være finnmarking i fortsettelsen.

I Alta har man felles fylkesgrense og nærhet til Troms og Tromsø, så frykten er ikke like utviklet. Næringslivet ser muligheter og fordeler, men ikke mer enn at motstanden er betydelig her også. Av samme grunn. Pillen er ikke sukret og usikkerheten for stor.

Problemet med denne rådgivende folkeavstemningen, er at den kommer etter at en nasjonal reform er banket igjennom i Stortinget. Statsminister og statsråd har gjentatte ganger gitt beskjed om at folkeavstemningen ikke forandrer en tøddel på hva som er besluttet i nasjonalforsamlingen. Da står vi tilbake med symbolkraft.

Det entydige resultatet av folkeavstemning kan imidlertid gi Finnmark bedre kort på hånden i kampen om tjenester. Det gir også en krystallklar beskjed om at reformer bør tuftes i folket på en annen og klokere måte.