I det stille og med stor grad av verdighet ble frigjøringsdagen markert på Altagård og mange andre steder på 8. mai. Hadde vi ikke visst bedre, kunne vi konkludert med at freden har senket seg...

Så enkelt er det ikke. Ambulanse-konflikten og folkeavstemningen gir krigerske ordskifter, selv på frigjøringsdagen, men det handler om samfunnsdebatter og demokrati, som er en av grunnpilarene for den samme freden og de menneskerettighetene vi må hegne om. Debatt er sunt, når man mener og lytter i skjønn forening.

Verre er det når avtaler og dialog blir byttet ut med fiendebilder og fullstendig mangel  på respekt for andre mennesker og nasjoner. Bare noen timer etter markeringen i Alta, kunne nemlig verdens mektigste mann avblåse atomavtalen med Iran og videreføre en uforsonlig linje.

Det hele ledsaget av skjellsord og språk som kun skaper avstand. Uansett hva man måtte mene om Iran og Nord-Korea, eller andre regimer, er det mest fruktbart med kontakt og samtaler. Det har vist seg at freden blir skjør og satt på spill når maktens menn følger sin egen stolte overbevisning, uten evne eller vilje til å lytte. Det kan ende med forferdelse.

Krigens redsler har mange av de som markerte 8. mai på Altagård kjent på kroppen, enten de opplevde 2. verdenskrig på nært hold eller deltok i FN-styrkene i Libanon, Kosovo eller Afghanistan. De kan definitivt samles om noen verdier som er viktig å holde høyt.

Når stabssersjant Torbjørn Reitan fra innsatsstyrken Ida & Lyra kalte freden en sjelden blomst, som vi må stelle og verne, tror vi han har 100 prosent rett. Det er et godt bilde på hvor viktig det er å legge til rette for forsoning og gjensidig forståelse, uansett hvor stort gapet måtte være i utgangspunktet. Selvfølgelig skal vi ha et potent forsvar tilgjengelig når sentrale verdier står på spill, men uten lettantennelige hoder som setter seg selv først.

De frammøtte var skjønt enige om verdien av 8. mai. Det kan handle om å spre fortjent honnør, men handler minst like mye om bearbeiding og forebygging. De som har opplevd krig eller kjenner på et savn, har veldig mye å fortelle oss velfødde og bortskjemte om at virkeligheten kan være brutal i frontlinjene. De kan også lære oss at freden ikke er noen selvfølge.