Reindrift er ikke fjøsdrift, men vi må vokte oss vel for å bagatellisere at det ligger død og halvdød rein i scooterløyper og hyttefelt, slik vi opplevde sist helg i Autsi. Desto viktigere å finne svar på hva som forårsaket denne type dyretragedier.

Flere vintre med vanskelige forhold har gitt utfordringer for reindriftsnæringa, som naturligvis er de første til å beklage dødsfallene. Det er på det rene at flokkene stedvis har hatt en tøff vinter. Det betyr at der er skjøre rein som skal fra vinter- til sommerbeite i disse dager, uansett hvordan transporten foregår.

Det er opplagt at både transport via trailer og pramming forutsetter at dyrene er rustet for belastningen det innebærer. At svake dyr må bøte med livet kan sikkert betraktes som en del av virkelighetens brutalitet. De bukket også under i vekslende antall på svømmeturen til øyene, men vi foretrekker å tenke at tamreindrift forplikter og ansvarliggjør.

Det betyr at dårlige beiter og dyr i dårlig kondisjon fordrer tiltak, som fôring og nødvendig tidsbruk på veien mot sommerbeiter. Det betyr også omgivelser som tar hensyn, enten det er scooterløyper som må stenges eller det forventes at båndtvangen respekteres. I kalvingstiden er det en selvfølge at ulike aktører bidrar på sin måte til få ned stressnivået.

Det er flott at både Fylkesmannen, Reinpolitiet og Mattilsynet kommer ut i offentligheten med anmodning om å ta hensyn, men det må være en ide å finne ut hva som har skjedd når det kommer inn dramatiske meldinger. I tillegg må det være krav til responstid når det kommer inn varsel om høy dødelighet. Det er ikke akseptabelt av døende dyr blir liggende lenge.

Nå er det uklart hva som rent konkret har skjedd i saken Altaposten omtalte denne uka, men vi synes bilder og vitnebeskrivelse er triste saker og mer en nok til at de samme instansene ser nærmere på hva som har skjedd. Landbruksdirektoratets avdeling for reindrift bør også være opptatt av å få årsaken på bordet.

Om ikke annet, så kan det være forebyggende at man følger opp denne typer dyretragedier og ser nærmere på hvordan man unngår skader i forbindelse med de kritiske forholdene enkelte steder på vidda. Vi er enige i at balansegangen er hårfin på hva man må regne som naturlig og hva reineierne har ansvaret for, men dyrevelferdsloven må gjelde også her.