Samisk forfatterforening har vedtatt nye kriterier for opptak til organisasjonen, der man i praksis fryser ut de som ikke fikk samisk inn med morsmelka. Det er en trist repitisjon av den politiske uklokskap som rammet både sametingspresident Vibeke Larsen og andre norskspråklige politikere med samisk identitet.

Profiler som Susanne Hætta og Aase Synnøve Falch måtte skuffet konstatere at flertallet på årsmøtet gikk inn for at medlemmer måtte ha utgitt et skjønnlitterært produkt på samisk, eventuelt i tidsskift eller annen publisering. Det er mulig dette ikke er ment å ha tilbakevirkende kraft eller skal ramme dagens medlemmer, men det er prinsipelt skifte som vil medføre at samiske forfattere ikke likebehandles. Alt på bakgrunn av en virkelighet de selv ikke kunne rå med.

Dette er en sår beskjed å få, simpelthen fordi fornorkningen fratok mange det samiske språket, selv om både kulturforståelse og identitet er på plass. I stort monn. Veteran Aase Synnøve Falch har faktisk stått på barrikadene for samesaken, både som den første styrelederen for Lulesamisk senter, politisk aktiv med store visjoner for samisk språk og som en person som har kjent fornorskningen på kroppen. Det blir særdeles paradoksalt at denne hederskvinnen nå skal sitte tilbake med følelsen av å være annenrangs same.

Noe bedre er det naturligvis ikke at Susanne Hætta skal ha med seg denne bismaken videre i sin karriere, som forfatter, kunstner og profil i samisk kulturliv. Dette er ressurser forfatterforeningen burde  juble for å ha i sine rekker, ikke minst for å ha en bredest mulig base for sin virkelighetsforståelse. I stedet skal de smale inn medlemsmassen. Det verste av alt; vi tror ikke det hjelper det minste i kampen for å bevare et truet språk. Tvert imot. I tillegg får de som allerede har elitesamer i vrangstrupen, vann på mølla når det skal kritiseres med bred pensel.

Spørsmålet er videre om dette er ok for de som bevilger penger til forfatterforeningen. Det er enighet om at en forening forvalter sitt eget bo med demokratisk flertall, den selvstendigheten skal de naturligvis ha, men spørsmålet er om denne forutsetningen for medlemskap er i tråd med forventningen til de som sitter på pengesekken, for eksempel Sametinget eller departementer som mer enn gjerne finansierer denne type aktivitet. Vi tipper de vil tenke seg om både en og to ganger.