Antall sengeplasser ved norske sykehus har skrumpet inn til en minimum. Det er på tide av pendelen svinger tilbake og at de ulike aktørene i helsevesenet samhandler i praksis, uten å stirre på stoppeklokka eller være ensidig opptatt av kostnadsbildet.

Vi tror overlege Svein Erik Gisvold ved St.Olavs hospital fikk mange til å nikke gjenkjennende til hans virkelighetsbeskrivelse i VG denne uka, der nedbygging og reduksjon i antall sengeplasser er på grensen til uforsvarlig. Det er i tråd med vårt inntrykk etter mange år med tett dialog med pasienter og pårørende i Alta. Det handler ikke om at ansatte i helsevesenet gjør en dårlig jobb verken her eller der, men dreier seg først og fremst om systemfeil.

Altaposten har en rekke ganger påpekt at samhandlingsreformen i praksis fører til at pasienter havner mellom to stoler, i vakuumet mellom utskrivning fra sykehus og mangel på plass eller relevant tilbud i hjemkommunene. Spesielt gjelder dette eldre pasienter som trenger mer tid på sykehus – eventuelt oppfølging på sykestue eller permanent plass på sykehjem. I denne situasjonen er de prisgitt tett oppfølging fra sine pårørende. En reform med de beste intensjoner kan dermed bidra til å forverre skyldomsbildet og samtidig skape den utryggheten og usikkerheten syke mennesker bør slippe.

Det handler imidlertid ikke bare om syke mennesker. Det kan også være nybakte og usikre mødre som får noen timer i barselsengen, før det forventes at man skal sette kursen hjemover. Det er ikke bare å forlate en trygg havn når du føler at «værforholdene» er usikre.

Både sykehusene og pasientbehandlingen har endret seg radikalt, så omstilling er i seg selv naturlig. Det skjer i hele verden, men det kan tenkes at effekten av modernisering, utstyr, roboter, telemedisin, diagnostikk og behandingsformer ikke har innfridd forventningene til bedrifsøkonomene, eller sosialøkonomene for den saks skyld. Samtidig har man trillet ut 50 prosent av norske sykehussenger i en periode på 30 år – så her må finnes en smerteterskel eller et grunnfjell for forsvarlighet. I Alta er det på høy tid at det kommer flere sykehussenger parallelt med nærsykehuset, men det hjelper neppe på totaliteten i regionen.

Regjeringen er på sin side mest opptatt av å fortelle at køene minker og at antall behandlede pasienter øker. Det hjelper imidlertid ikke å telle med ukomplisert dagkirurgi eller polikliniske undersøkelser, hvis de som trenger sykehushjelp og trygg omsorg hos spesialister, har en taxi ventende på utsiden. Gjerne en maxitaxi med masse ukjente reisevenner. Vi har videre en mistanke om at vinningen går opp i spinningen, når mange av pasientene kommer raskt i retur.

Vi er tilhenger av å ta i bruk nyvinninger som gjør at flere får hjelp, men det må ikke forveksles med at pasienter blir et nummer på samlebåndet, eller at man knapt nok har en relasjon til pasienter. De må ses og høres, både når de treffer fastlegen og nå et sykehusbesøk er påkrevet. Uten omsorgsbiten, tror vi pendelen treffer oss alle brutalt i bakhodet,

Vi synes reglene til Pasientreiser er et illustrerende symptom på at omsorgsbiten taper terreng. Det er blitt  helt greit at det skal ta et halvt døgn å vente på hjemtransport. «Distansen» mellom lege og pasient kan handle  om både kilometer og blikkontakt. Utfordringene forsterkes etter vår mening av at de som lager systemer og regler befinner seg på behørig avstand fra pasientene i et foretakssystem. Da kan de toe sine hender, både når stomi-pasienter sitter på flyplassen i et halvt døgn og når eldre mennesker skysses i bråhast UT fra sin sengepost.