Senterpartiet surfer heftig på motstrømmer og vil fortsatt score høyt på sin bastante motstand mot endringer, ikke minst i Finnmark der kommune- og regionreformen har dårlige kår.
Spørsmålet er imidlertid om partiet snart akter å fortelle hvordan de vil finansiere velferden som kommer under press på grunn færre yrkesaktive og omstillingen det norske samfunnet før eller siden får i fanget.
Som alle andre er Senterpartiet bekymret over at brorparten av småkommunene utarmes og fraflyttes, men slik fortsetter det, uavhengig av hvilke politikere som sitter på vakt. Det skulle i en normal verden bety at man skriker etter forandring og en mer robust formel for hvordan vi hånderer fellesskapsløsninger.
Senterpartiet vil ha mer av samme medisinering, i stedet for å stille kontrollspørsmålet: Kan det tenkes at sentraliseringen skyldes noe annet enn at politikere og bedriftsledere vil deg vondt? Kan det tenkes at folk og bedrifter flytter fordi unge og arbeidsføre har andre prioriteringer enn før? Kan det tenkes at reversering er en dårlig ide når ønsket er å sette fart framover.
I løpet av de siste ukene har vi fått et par eksempler på hvorfor større enheter i offentlig tjenesteyting kan være en ide. I Nord-Norge leverer vi alarmerende dårlig på barnevernstjenester, forklart med at det er svært vanskelig å ha et kvalifisert apparat i små kommuner. Det betyr ikke at innsatsen eller omsorgen mangler, men at det er krevende å følge opp de som trenger det mest. Spørsmålet er om man ser disse barna, eller om man klamrer seg fast til egen virkelighet.
Motstanden mot politireformen er lett å forstå og kommunene som mistet lensmannen fryktet naturlig nok konsekvensene av manglende beredskap. Antall regioner er redusert fra seks til en og antall lensmannsdistrikt er skalert ned fra 18 til fire. Det gjør man ikke for moro skyld, men for å styrke mulighetene til å bekjempe alvorlig kriminalitet, som seksuelle overgrep i den nye digitale skyggen. Etterforskningsleder Svein Erling Mikalsen var krystallklar på at ny organisering og fagklynger gjorde det mulig bekjempe dette enorme uvesenet etter 15 siktelser. Å la alt være ved det gamle, mens verden iler videre, kan være selve sviket mot disse barna. Vi er dessverre redde for at disse eksemplene på strukturell forneketelse bare er toppen av isfjellet.
Senterpartiet er lett å like for oss i distriktene. Det er et jordnært og «likandes» parti, som bedre enn mange andre forteller hvorfor man bor og virker i periferien. De fleste av oss liker å få en bekreftelse på at det vi gjør er riktig, men på mange av livets store spørsmål kan det være fornuftig å omgi seg med andre enn ja-folk.
Det vil si; Senterpartiet har primært gjort suksess ved å si nei takk til det meste av endringer og omstillinger. Det fikk de betalt for i siste stortingsvalg – og det vil de sannsynligvis få betalt for i neste kommunevalg. At Arbeiderpartiet regionalt vil ha sin bit av denne kaka er ikke til å undres over etter massiv velgerflukt, men vi tror partiet i resten av landet sliter med å logikken.
Motstanden mot sammenslåing av Troms og Finnmark betyr applaus i øyeblikket, men det er ikke enkelt å få øye på disse politikernes svar på det grunnleggende spørsmål: Hvordan skal vi klare å stille opp for de som trenger det mest, når overflodssamfunnet halter og verden trenger nye svar på nye utfordringer.