Onsdag er det nøyaktig 50 år siden universitetet i Tromsø så dagens lys, en etablering som har betydd ekstremt mye for landsdelen, inkludert Finnmark. Alta og Kåfjord tar gjerne litt av æren for fødselshjelpen.

Professor Asgeir Brekke har nemlig tidligere, på treffsikkert vis, døpt det spektakulære nordlysobservatoriet på Haldde til universitetets vugge. Den da unge stipendidaten Kristian Birkeland igangsatte fremoverlent forskning i steinura over Alta før 1900, et arbeid som etterhvert fikk stor anerkjennelse og medførte knoppskyting i det som skulle bli universitetsbyen Tromsø i 1968.

Nordlysobservatorium, Geofysisk institutt og Vervarslingen i Nord-Norge kunne berede grunnen for et universitet. Stortingets velsignelse kom nettopp 28. mars 1968. Det var ingen selvsagt satsing, men i dag vet vi hvor avgjørende dette har vært for rekruttering av fagfolk og kompetanse til Nord-Norge.

Parallelt ble det jobbet for etablering av lærerhøgskole i Alta, som deretter fusjonerte med Høgskolen i Finnmark. Dette er et supplerende miljø som har hatt avgjørende betydning for både Alta og Finnmark.

Skepsisen var stor da ringen ble sluttet for noen år siden. Klare styringssignaler fra myndighetene gjorde at en ny fusjon kom seilende, denne gangen mellom Universitetet i Troms og Høgskolen i Finnmark. Den digitale revolusjonen har bidratt til en ny og global konkurransesituasjon og behovet for å samle kreftene var hovedbegrunnelsen for at Alta ble universitetsby.

Skal vi tro universitetet selv og søkertallene har det vært en stor suksess, men for oss gjenstridige finnmarkinger handler det også om arbeidsplasser, styring og involvering. Vi tror Universitetets suksess på sine 10 studiesteder må være tuftet på respekt og ydmykhet for sin «satelitter» rundt omkring i nord.

Selvfølgelig skal driften være effektiv, men vi håper og tror 50-åringen ser hvor viktig tilstedeværelse er i framtiden. Vi tror det gjelder å spille hverandre gode, med gjensidig respekt. Den desentraliserte profilen kan være en nøkkel for å lykkes med sitt aller viktigste oppdrag: Skaffe landsdelen kompetente arbeidere.

Da snakker vi både om behov som vil være vekslende og grunnutdanninger som er avgjørende for bosettingen. I Alta og Finnmark har vi eksempelvis en liten krise på gang når det gjelder lærere og sykepleiere. Uten så viktige fagfolk blir det vanskelig. Da må det tas grep fra både beslutningstakere og høyere utdanning.