Sluttføringen av nye Kirkenes sykehus er i ferd med å utvikle seg til et sant mareritt for helseforetaket og minner om en byggeskandale av de sjeldne. I den grad dette rammer pasienter, tilbud eller andre byggeprosjekter, er fadesen komplett.

Det er lov å gjøre feil. Det er til og med etter hvert kutyme med forsinkelser og overskridelser på offentlige bygg, men når det ikke legges membran på våtrom og det betales ut 60 millioner kroner for mye til en tysk entreprenør med likviditetsproblemer, er inntrykket at prosjektet er helt uten styring og kontroll. Summen av menneskelige feil er gjerne et spørsmål om kultur og struktur.

Med denne «opptakten» til byggingen av Hammerfest sykehus, er det forståelig at mange er skeptiske til hva den endelig prislappen på Rossmolla blir – og hva dette innebærer for drifta av både sykehusene, Altas utvidete helsesenter, Samisk helsepark i Karasjok og psykiatrien. De fleste av oss skjønner at en overskridelse i forbindelse med oppussingen av badet får betydning for hva som kan kjøpes inn på kjøkkenet – og hvor hardt livreima skal strammes inn. Før eller senere.

For fortaksmodellen og ambisjonen om profesjonelle styrer, uten plagsomme politikere i nærheten, er dette nok et banesår. Tilliten er tynnslitt, når det kommer på toppen av lønnsbonanza til Helse nord-byråkratiet og «fallskjermer» som har lite eller ingenting med forvaltning av fellesskapets penger å gjøre. Det er ille hvis styrerepresentantene ikke har hatt tilstrekkelig informasjon, men enda verre hvis de ikke har evnet å sette foten ned.

Vi kommer heller ikke utenom det faktum at hele investeringsplanen for helsevesenet i Vest-Finnmark ble kjørt gjennom kverna uten en helhetlig utredning, en prosess på 10-12 år som har skapt ufred og bekymring. Denne unnfallenheten vet vi alt om i Alta-regionen, og den feige demografiske kortslutningen med sementering av strukturen, vil komme som en bumerang om noen år.

Etter vår mening er det på tide å skifte ut foretaksmodellen. Ut med badevannet går også illusjonen om «proffe» styrer, de som ettersigende har det objektive overblikket. Det er tvert imot behov for politisk kontroll og ansvarliggjøring.

Vi registrerer at ekspertutvalget peker på at dette kan være et ansvar for det regionale ledd. Det er en forlokkende tanke hvis Troms og Finnmark slår sammen «musklene», men vi får minne om at det var stor frustrasjon over styringen i regi av Finnmark fylkeskommune fram til 2002, så en delegering av makt på dette området må i tilfellet innebære at pengene «følger med» og at instruksen er krystallklar. På pasientenes premisser.

Vi mener Staten bør ha ansvaret og være tettere på drifta, blant annet for at politikerne skal kunne utøve den demokratiske kontrollen på det aller, aller viktigste samfunnsområdet. De siste årene har politikerne vært på en armlengdes avstand fra hele sakskomplekset, med reglene for pasientreiser som en av de grelleste ansvarsfraskrivelsene overfor kronisk syke pasienter. Vi har sansen for foretak når det skal skapes verdier, aktivitet og arbeidsplasser, men modellen har sine svakheter når helse, omsorg og «mjuke» hender skal måles i penger.