Tiden fra en tanke dukker opp, til den befinner seg på sosiale medier, kan være alarmerende kort. Er innholdet riktig tankeløst og avsenderen har en posisjon der man forventer større grad av takt og tone, kan det ende med både tillitskrise og regjeringskrise.
Det er på grensen til absurd at nasjonen står overfor en regjeringskrise basert på en Facebook-status, men det sier en hel del om vår nye og lynraske kommunikasjonsform. Den har forlengst inntatt maktens korridorer, enten det er lokalt i Alta, regionalt i Finnmark, nasjonalt i moderlandet eller aller verst: Globalt der mennesker med oppblåste egoer råder over hele klodens trygghet.
Donald Trump har sin Twitter-konto, der han strengt tatt ikke behøver mange ordene for å blottlegge manglende impulskontroll. Justisminister Sylvi Listhaug har valgt mer omfangsrike Facebook-oppdateringer, der mangel på både empati og respekt for åndsverksloven endte med kaos. Det har gitt en politisk prosess, der lille KrF plutselig sitter med hendene på rattet – og der trolling, blomster og definisjonsmakt brukes for å drive opp temperaturen.
Det har blitt ganske så hatsk stemning av dette. Det er vel og bra at man kaller en spade for en spade, men akkurat nå smeller den verbale spaden i bakhodet på medmennesker, uten noen form for bølgedemping. Det er trist å være vitne til dette – og våre politikere har en ryddesjau foran seg i kjølvannet av både #metoo og et ordskifte uten manerer. I en situasjon der fylkesvaraordføreren i Finnmark får regulære drapstrusler, må abssolutt alle være opptatt av å diskutere sak i stedet for personer.
Vel vitende om at vi neppe får tilbake frimerker, konvolutter og andre elementer som kan forsinke politisk raseri, er det fristende å etterlyse en «skrivesperre», etter modell av alkolås. Der kunne høyt adrenalin og uforklarlig sinne forårsaket nedetid for relevante duppedingser, i hvert fall fram til betrodd klokskap hadde ankommet fibernettet.
Mer tenkbart er det at politiske partier i langt større grad bør være opptatt av etiske kjøreregler. Ikke for å hindre debatt eller avskjære folk flest fra å mene i viktige politiske spørsmål. Det er imidlertid forskjell på engasjement og meningsbrytning og det vi nå er vitne til: Hatretorikk ment for å såre og ramme folk som tenker annerledes. Det har vi alle et ansvar for, inkludert vi i media.