Grasrota i Finnmark Arbeiderparti sendte et utvetydig signal til både regjering og storting om hva de synes om det foreslåtte tvangsekteskapet med Troms. Spørsmålet er om dette i bunn og grunn er å betrakte som gambling med både innflytelse og posisjon.

Selv ikke Ap-mannen Knut Storberget oppnådde fred i rosenes leir etter sitt meglingsforsøk mellom Troms og Finnmark. Gardermoen-avtalen krasjlandet ettertrykkelig etter hjemkomst, til tross for at fylkesordføreren og flertallet i styret i Finnmark Ap velsignet avtalen i første omgang.

I så måte må dette også betraktes som et rapp over fingrene på både fylkesordfører, forhandlingsdelegasjon og ledelse i eget fylkesparti, som sa «tja» til ekteskap – selv om ektemaken åpenbart var både arrogant og usolidarisk.

Grasrota hadde en helt annen oppfatning av avtalen, noe som ble tidlig klart etter at vedtakene fra lokallagene strømmet inn. Til syvende og sist var det bare Alta Ap og toneangivende AUF-ere  som mente det var taktisk klokt å stå på avtalen, av frykt for at «belønningen» blir at antallet representanter i nemnda baseres på innbyggertall. Da blir tallet skrudd ned fra 17 til 11.

Spørsmålet er hvordan regjeringen velger å håndtere et bombesikkert nei fra fylkestinget om 14 dager. Statsråd Monica Mæland (H) var i går overtydelig på at stortingsvedtaket skal effektuers – og henviste galant til lovteksten som faktisk innebærer at Finnmark kommer enda dårligere ut. For alle som har hatt foreldrerollen kan dette minne om behandlingen av uskikkelige barn som ikke vil nøye seg med potetgull og brus på lørdagskvelden. Flere timer med gråtkvalte protester kan dermed ende opp med tørre melkekjeks.

Vi vil ikke anbefale regjeringen å låse situasjonen ytterligere. Et nei fra fylkestinget og sterke protester fra innbyggerne må oppfattes som en genuin bekymring for at man blir overkjørt. At stortingets flertall skal følges ligger i kortene, men en forverret avtale vil være bensin på bålet og gi svært dårlige etterdønninger. Regionen Troms og Finnmark behøver heller bensin til et felles løft. Det betyr en ordentlig gjennomgang av avtalen og enda tydeligere budskap knyttet til hvilke oppgaver man ønsker å desentralisere til regionen parallelt med ekteskapet. Det viktigste er ikke nemndas sammensetning, men hva en ny fylkeskommune skal sysle med og hvordan den demokratiske innretningen er.

Etter vår mening er situasjonen nok et eksempel på at prosessen har vært uryddig.  Rekkefølgen burde være annerledes, slik Altaposten påpekte før valget. Oppgavefordelingen burde vært avklart fra sekund én, slik at man unngikk debatten om tvang og sentralisering. Det samme gjelder stadfesting av grensene for Finnmarkseiendommen og en klar forsikring om at antallet stortingsrepresentanter ligger fast. Regjeringen maktet rett og slett ikke å lage rett klima for et fellesprosjekt.

Debatten om en ny felles fylkeskommune hadde fortjent å handle om hvordan et slikt regionalt ledd sikrer kvalitet og tempo for innbyggerne og næringslivet. Det vil vi tjene på, både i Tana og Harstad.