Det finnes utallige bortforklaringer på at det gikk som det gikk, men vi kan bare konstatere at forhandlingsutvalgene til Troms og Finnmark ikke evnet å skape tilfredsstillende dialog gjennom en hel møteserie.

Vi underslår ikke at saken er vanskelig, blant annet basert på at en av partene har hatt bakbeina solid plantet i bakken gjennom hele prosessen. Når ordet tvang er det mest brukte uttrykket før og etter møtene, er det opplagt vanskelig å skape omforente løsninger.

Vi registrerer også at det finnes dem som mener det er en seier for Finnmark at delegasjonen ikke har latt seg overtale i sakens anledning, noe som må bety at man er tilfreds med at hele komplekset havner på bordet til kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland.

Vi synes det minner mer om en umoden fallitterklæring, at man ikke respekterer to stortingsvedtak og at man ikke setter seg ved forhandlingsbordet med intensjoner om å finne fellesløsninger.

Prosessene har ikke vært optimal i forhold til hvilke regionale tjenester som blir «outsorcet» til kommuner og fylkeskommuner, det er vi enige i, men når det inviteres til dialog for å finne løsninger på tvers av fylkesgrensene, må man nedtone lokalpatriotiske følelser.

I stedet har man vært vitne til politisk ping pong, kanskje spesielt etter møtene der virkelighetsoppfatningen spriker som Bortens legendariske staur. Partene har ikke engang vært enige om hva som ble sagt underveis, en situasjonen som eksempelvis ville vært utenkelig i profesjont styrearbeid i privat næringsliv.

På sett og vis har mandatet også vært at de to delegasjonene skal enes om et felles forvaltningsareal, bedre kjent som Troms og Finnmark. Fra 2020 er nemlig de to fylkene slått sammen – og da er det strengt tatt ikke mandatet at man skal spille «monopol» for å styrke sin side av brettet. De skulle heller ikke være en duell mellom Tromsø og Vadsø.

Av debattene kan vi heller ikke se at brukernes ve og vel og kvalitet i tjenestene har blitt særlig vektlagt, til tross for at dette må være det aller viktigste poenget med forhandlingene. I den grad man bør ivareta fylkeskommunale oppgaver, må det handle om god og effektiv drift, slik at folk og næringsliv blir ivaretatt.