Ledelsen i de største kommunene i Troms og Finnmark er i dag samlet for å diskutere regionreformen og de mulighetene som åpner seg i en ny og sammelslått fylkeskommune. La oss håpe diskusjonen handler om hvordan vi skal sikre kvalitet for innbyggerne i tjenester og forvaltning, ikke bare hvordan kakestykkene skal fordeles.
Forhandlingene mellom delegasjonene fra Troms og Finnmark har så langt fungert som en øvelse i å prate forbi hverandre med stive smil, med påfølgende brannslukking og ordkrig. Det er den perfekte strategi for at de viktigste beslutningene blir tatt i hovedstaden. I lys av dette er det kanskje greit at de største bysentrene kommer på banen og gjør til kjenne hvilke ambisjoner de har og hvilke tjenester de har forutsetning for huse, både i lys av regionreformen og de bebudete statlige funksjonene som skal løftes ut av gryta.
Av en eller annen grunn har man fått for seg at regionreformen dreier seg om tautrekking basert på dagens landskap, det vil si to kakestykker som skal skufles i den ene eller andre retning. I stedet burde man naturligvis sett på regionen som helhet, med nye øyne. Da hadde det riktig nok vært en fordel å vite hvilke statlige tjenester man ser for seg skal kunne håndteres i regionene. Ekspertutvalgets innspill kommer i februar og vil forhåpentligvis ta debatten litt videre, men det er ikke vanskelig å være enige i at ting har skjedd litt hulter til bulter.
Reformen er stor og bør ledsages av debatt. Det er lov å jobbe helhjertet for en sak man mener er grunnleggende viktig, selv om stortinget to ganger har vedtatt sammenslåing. Det er ikke mer spesielt enn å jobbe på overtid for en helseutredning, slik vi har sett fra politikerne i Alta. Engasjementet og folkemøtet i regi av «For Finnmark» synes imidlertid først og fremst å være et genuint ønske om å bevare dagens struktur og virker samtidig drevet av frykt, blant annet for å miste offentlige arbeidsplasser.
Kanskje det er på tide at vi ser nærmere på hvordan vi bygger mer robuste private jobber i Finnmark, slik at vi ikke gjør oss for avhengige av det offentlige. Det kan være en hemsko for å se mulighetene. Vi registrerer at man nøyer seg med den kjente visa om at det er Finnmark som har råvarer og ressurser, men det hjelper fint lite når man ikke har en ide om hvordan disse råvarene og ressursene skal tas i bruk. Den verbale kappestriden i det offentlige rom handler mer om hvordan vi unngår gruvedrift, vindmøller, havbruk, masseturisme og olje- og gassvirksomhet.
Vi tror bekymringen fra Vadsø og Øst-Finnmark er genuin når det gjelder sammenslåingen, kanskje på grunn av at det er et regnestykke med flere ukjente, mangelfull informasjon og en uoversiktlig prosess. Vi tror imidlertid det er en bjørnetjeneste å bli sittende surmulende på gjerdet etter to stortingsvedtak, i stedet for å være proaktiv på tilbudssiden. Vi tror også de som er samlet i Tromsø i dag må ha med seg hele kartet, som gjør at de ser at eksempelvis Båtsfjord kan fisk bedre enn de fleste, at Nordkapp har erfaring med Kystverket, at Porsanger og Sør-Varanger kan mye om forsvar og beredskap, at vi allerede har en oljeprovins i Hammerfest og at universitetstilknytningen i Alta er viktig for hele Finnmark. I stedet for tautrekking, kan vi spille hverandre god.