I terrorens fotefar

Sakte, men sikkert har disse karene glidd inn i bybildet, som den naturligste ting i metropolen London. Selv den minste lille «uortodokse» bevegelse får politisirene til å ule.

  Foto: Rolf Edmund Lund

leder

For de av oss som er anglofil og kulturelt avhengig av jevnlige turer til London, er det naturligvis ikke aktuelt å styre utenom, selv om det er aldri så uforutsigbart og meningsløst. I høst var stemningen merkbart endret, selv om vaktstyrkene utenfor kroningskirken Westminster Abbey smilte beroligende og trygt.


Bak masken er de i helspenn. Utenfor Scotland Yard står tv-teamene på rekke og rad, klar til å fange opp dramatikken. Noen måneder før ble åtte drept på og ved den brua vi akkurat gikk over – og mens vi sjekker publivet kjører politibiler i stort antall mot forstedet Parsons Green og t-banestasjonen der. Det kan minne om unntakstilstand, selv om bylivet går sin duvende gang.


Faren for å bli avstumpet av denne terrorbølgen er nemlig faretruende stor, spesielt etter de siste årene. Det har vært kontinuerlige eksempler på ondskap satt i system. Personlig har jeg gjestet byer som Paris, Nice, Berlin, Barcelona, Stockholm og London de siste årene, samtidig som terroren har eksplodert i et blodbad i det samme fotefaret.


For alle som har besøkt La Rambla i Barcelona er det smått ufattelig at menneskene og turistene i denne storby-idyllen blir slaktet brutalt av menneskestyrte rambukker, helt uten tanke for hva dette koster av smerte og lidelse for de involverte og familiene.

Dette gjør noe med oss. Det skaper lammende frykt, men bedøver oss også, slik sultkatastrofene «langt unna» gjerne gjør det.


Det settes opp barrierer på Karl Johan, men det lages også en mental sperre for å ta situasjonen innover seg. For å overleve er menneskene utstyrt med et filter, som gjør det lettere å gå videre.


Å se tilbake på 2017 er hjerteskjærende, med scenene fra Manchester som uhyrlige påminnelser om at også barna er bevegelige mål for denne galskapen og det som er religiøs fanatisme på fullstendig ville veier. La oss krysse fingrene for at ondskapens spiral brytes i 2018 og at vi slipper flimrende, barbariske tv-bilder som knapt er mulig å fatte.


Med ønske om et godt og fredfullt år!