Det er opplagt en offentlig oppgave å utstyre sykehjemmet ved Alta helsesenter med møbler og andre ting som slites ned med årene. Det er på grensen til trist hvis det ikke finnes gardiner og julepynt på institusjonene når budsjettåret nærmer seg slutten.

Sånn er det imidlertid forbausende ofte i verdens rikeste land.

Da kan vi ikke annet enn å applaudere bedriftene, som tar på seg spanderbuksa og dukker opp med sofaer og tv-apparater. På den måten sørger de for at ansatte og beboere får det triveligere i høytiden og i hverdagen. Det kan sikkert diskuteres om dette er en bjørnetjeneste i det lange løp, at det blir en del av politikken at noen skal komme til unnsetning. Der og da blir det usedvanlig viktig at noen bryr seg.

I vår verden er det en selvfølge at det offentlige legger all godvilje til for å hjelpe småbarnsforeldre som har fått et multihandikappet barn med stort bistandsbehov, enten det er hjelpemidler, avlastning, omsorgslønn eller ubetinget støtte i hverdagen, det som kan drive vekk skyer og mismot når bakken er på sitt bratteste. Stivbeint praktisering av lover og regler kan kjøre friske folk i grus, så det er ikke vanskelig å leve seg inn i hvordan dette føles for de som må strekke seg hele døgnet. Hele året.

Sånn er det imidlertid forbausende ofte i verdens rikeste land.

Da kan vi ikke annet enn å bli imponert over initiativtakerne og bedriftene som nå skjenker over 300.000 kroner til familien Guttormsen/Jørgensen, som ga opp kampen mot NAV og egenhendig skaffet bilen som vil gjøre hverdagen så uendelig mye enklere for lille Erle og familien rundt. Med hjertelag sørget bedriftene til og med for å dekke turen, slik at foreldrene kjenner på varmen. NAV har valgt å tolke reglene dithen at familien ikke har rettigheter til denne hjelpen, så får trygderetten avgjøre om det var mulig å tolke reglene i en helt annen retning. Vi håper og tror det, i likhet med advokat Espen Simonsen som stiller med gratis juridisk bistand og moralsk støtte i en ekstremt vanskelig tid.

I førjulstiden dveler man ofte med de forskjellene som gjør at de fleste trekker visakortet kokvarm, mens andre ikke har råd eller mulighet til å være med på gave- og matkjøret fram mot høytiden. Det har i år vært fokus på overdådige kalendre til barna, men også skolebarn som satset på en omvendt kalender der poenget er å gi.

Vi tror ikke folk flest skal ha dårlig samvittighet for at de ønsker det beste for sine egne barn – og det er definitivt ikke selve omsorgen som skjemmer bort barna, så får vi alle bremse etter beste evne når smaken av melk og honning blir kvalmende.

Ikke minst er det viktig å være bevisst på at det finnes dem som ikke har råd til å gi barna kalendre og gaver. De som havner utenfor den kommersielle motorveien blir ofte stående alene, på sin egen usynlig blindvei, kanskje med en følelse av utilstrekkelighet. For seg og sine. Det er de som ikke har råd til å fylle en eneste av de 24 lukene.

Sånn er det også i verdens rikeste land.

Da er det godt å se at ildsjelene i Jul med mening nok en gang gjør sitt ytterste for å hjelpe familiene, som av ulike årsaker faller av denne gullbeslåtte velstandskarusellen. Hvert eneste år. Jeg er som bedriftsleder stolt av at de ansatte i Altaposten også i år donerer sine julegaver til dette formålet.

Det gir mening, også i verdens rikeste land.

God jul!