Fraværsgrensen som ble innført på videregående skole har vist seg å fungere veldig bra, spesielt hvis poenget er at oppmøte på skolen er selve målsettingen.
Finnmark har hatt et enormt frafall på normert tid, der årsaken helt sikkert er sammensatt. Antall drop-outs har likevel lenge ligget langt under landsgjennomsnittet, med frafall ned mot 50 prosent. Nå viser tallene en signifikant forbedring og det er med en viss godvilje mulig å se forspranget til de beste i klassen, bokstavlig talt.
Vi er blant dem som både håper og tror at tilstedeværelse faktisk kan friste til gjentakelse for unge mennesker, i hvert fall hvis skolen gjør en god jobb i forhold til trivsel og læring.
Debatten viser imidlertid at det er partier og organisasjoner som først og fremst er opptatt av å sette beinkrok på tiltaket. Da er det opportunt å lete etter feil og potensielle svakheter, slik at ikke regjeringen uimotsagt skal få feire en politisk seier. Det virker som det overskygger det faktum at flere kommer på skolen og har en mulighet til å få godkjent et skoleløp
Sånn er det dessverre alt for ofte i politikken. Ytringen man forfekter på Facebook eller i det offentlige rom, gjør at man binder seg til stolpen, uten at man har evne eller mot til å innrømme at politiske motstandere kan ha et poeng.
Selvfølgelig finnes det kontrollspørsmål som må stilles. Rammer dette svake elever spesielt hardt? Betyr oppmøtet nødvendigvis at man er motivert og tar til seg lærdom? Er det riktig at fastlegene skal få problemet i fanget?
Fraværsgrensen og reglene må ses i sammenheng med andre effekter av tiltaket, som hypotetisk sett kan ha betydning. Men å skyte ned fuglen før den i det hele tatt har lettet, virker først og fremst som en flukt fra virkeligheten. Så skal vi bøye oss i støvet hvis det viser seg at de langsiktige konsekvensene drar i en helt annen retning.