Finnmark fylkeskommune får nok en gang rettslig pryl for måten de har håndtert Bruer-saken på. Lagmannsrettens dom er ikke bare kostbar økonomisk, men innebærer et betydelig omdømmetap for arbeidsgiveren.

Både skolens ledelse og Finnmark fylkeskommune får en tøff utfordring med å bygge opp tilliten til omgivelsene. Det må forventes at saken blir gjennomgått med nødvendig alvor, både for å unngå lignende overtramp og fordi det må være et poeng med en selvkritisk tilnærming til håndteringen i kjølvannet av saken.

Skolen må finne seg i at det stilles spørsmål ved en personalkultur som havarerer så ettertrykkelig, selv om vårt inntrykk er at Alta videregående skole har veldig mange gode sider og dyktige ansatte. Dypest sett handler imidlertid dette om hvordan man etisk og rent faktisk behandler sine egne ansatte. For en skoleinstitusjon må det være både pinlig og alvorlig at to rettsinstanser såpass klart og tydelig feller en dom over aggressiv atferd mot Bjørnar Bruer i en oppsigelsessak, som ender med avskjedigelse og påstander om økonomisk utroskap. I mente må vi ha med at skolen har hatt flere opprivende arbeidskonflikter.

Selv om dommen kjenner oppsigelsen ugyldig, er det vanskelig å se for seg at Bruer ønsker å vende tilbake til sin gamle jobb ved elevboligene. Dette er sår det er krevende å lege, selv om man snur det andre kinnet til. I stedet for dialog og verdige prosesser, sitter vi igjen med inntrykk av at saken har eskalert kraftig og blitt overmannet av usunn prestisje. Dette gir menneskelige omkostninger for involverte og familiene deres, i tillegg til at de ansatte på arbeidsplassen må leve i unntakstilstand. Det kan gi et helt annet fokus enn det vi tror et sentralt skolemiljø trenger.

Alta tingrett felte en knusende dom over prosessen arbeidsgiver Finnmark fylkeskommune førte mot en ansatt. Det entydige utfallet tilsier at man burde satt på bremsene, i stedet for å bringe saken til ytterligere en rettsinstans. Her fikk også politikerne anledning til å dukke ned i saken – men vårt inntrykk er at flertallet først og fremst var opptatt av følge opp administrasjonens kurs og kompass. I stedet burde man på selvstendig grunnlag gjort en risikovurdering basert på domsavsigelsen som forelå.

Det vil alltid være en diskusjon om hvorvidt politikerne skal bringes inn i en personalkonflikt, men her handlet det blant annet om fare for omdømmetap og betydelig offentlig pengebruk, i tillegg til at det ikke bør være uten betydning for den politiske ledelsen at en fylkeskommunal arbeidsplass og ansatte havner i en ekstremt vanskelig situasjon.