Ikke god nok for Sametinget?

– Sametinget bør være en arena for inkludering, ikke ekskludering

Helga Pedersen gir seg på Stortinget etter denne perioden. Neste høst kan hun bli valgt til sametingspresident. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix 

leder

Sametinget bør være en arena for inkludering, ikke ekskludering. Etter vår mening innebærer dette at politikere som ble «frarøvet» det samiske språket i barndommen, er fullgode representanter i det samiske parlamentet. Til og med som president, hvis velgerne synes dette er en god ide.

Helga Pedersen har på spørsmål fra Østre valgkrets i Arbeiderpartiet takket ja til å være 1. kandidat under neste års sametingsvalg. Det gjør også den tidligere fylkesordføreren, Ap-toppen og fiskeriministeren hyperaktuell som presidentkandidat og en sterk utfordrer for Aili Keskitalo i NSR.

Å bli profet i eget land er som kjent enklere sagt enn gjort og Helga Pedersen har fått ramsalte doser med kjeft etter at hun svarte ja på forespørselen om å stille som kandidat. Ulike ståsted gir åpenbart helt forskjellige attester, men for oss blir det fullstendig absurd om Sametinget skulle være stengt for en politiker med så lang erfaring fra rikspolitikken. Til og med politiske motstandere bør være glade for at nye profiler stiller seg til tjeneste, spesielt i en situasjon der man sliter med oppslutning i valgmanntallet. Da må heller ikke politikerne møtes med mistenkeliggjøring og «hjemmesnekrete» krav om hva man skal beherske for å være god nok. Man er på ville veier hvis man rangerer de som er oppvokst i en homogent samisk samfunn foran eksempelvis kystsamer, som har hatt helt andre forutsetninger i oppveksten.

Vi er imponert over at sentrale NSR-politikere som Aili Keskitalo og Silje Muotka har lært seg samisk i voksen alder. Det er sikkert en ambisjon også for Helga Pedersen og mange av de representantene som i dag ikke behersker samisk godt nok. For mange handler det om at fornorskningen satte en effektiv stopper for samisk språk- og kulturutøvelse, og det er fortid som mange sliter med å innhente. Mange vil mene at flertallet av de som føler seg som samisk, ikke behersker språket godt nok verken skriftlig eller muntlig, spesielt når sammensatte politiske problemstillinger venter.

Samtidig er det slik at velgerne vil stille sine krav til representantene. Først og fremst om hva de representerer politisk og hvilke saker de fremmer, men i virkeligheten tviler vi ikke på at noen vektlegger om representantene har nødvendig kultur- og språkforståelse. Det er nok heller ikke likegyldig for norske velgere hvordan man uttrykker seg og hvilke sett med kvaliteter man har i bagasjen, men da er demokratiet skrudd sammen slik at velgerne foretar disse vurderingene. Krav om at de skal sette seg på skolebenken blir nedlatende, også overfor alle de som er i samme båt som Helga Pedersen. Mange av dem har ikke valgt bort samisk, men ble strukturelt styrt i en annen retning. Samisk språk er truet og trenger all tenkelig drahjelp, men vi tror at tålmodighet og involvering er langt mer effektivt enn å bruke pekefingeren.

Helga Pedersen møter også motstand fordi hun er en politiker som prioriterer arbeidsplasser og vekst, også innenfor gruvedrift og oppdrett. Det er en viss fare for at det i seg selv er en provokasjon mot «etablissementet» som fremelsker kollektivt veto mot utvikling. Det kan tenkes det er behov for alternative stemmer i slike spørsmål – og vi skal heller ikke se bort fra at arbeidsplasser må til for å sikre bosetting i samiske områder i tiden som kommer.