Alta fikk døra midt i fleisen fra befolkningen i Kvænangen – og det er gode odds for at det blir en ny «lusing» når vi snur det andre kinnet til i Loppa neste torsdag.

For å bruke et språk alle avviste mennesker forstår:  Frieriet ble møtt med et nesten muntert nei fra ni av ti innbyggere i Troms-kommunen. Den tiende var til og med i tvil, så ekteskap var uaktuelt. Livet som singel er kanskje litt stusselig, men det er bedre enn å bli redusert til en tøffelhelt uten verken stemmerett eller taletid. For Altas vedkommende kan det være mest respektfullt å skygge banen når brura er såpass klar i målet. Det er i hvert fall en dårlig ide å bære henne til alters.

Nå kan det diskuteres om Alta har gjort en overbevisende og ektefølt kur overfor innbyggerne i nabokommunene.  Det kom to på folkemøtet i Alta og det er vel en viss sjanse for at de gikk feil. Vi tok oss heller ikke bryet med å ha en folkeavstemning, og intensjonsavtalen kan sikkert betraktes som mistenkelig raus, i tråd med Alta Venstres advarsel og kuvending i kommunestyret denne uka. I valgkampen gikk partiet helhjertet inn for sammenslåing, men i kommunestyret anmodet de småkommuene om å holde seg langt unna.  Det skulle vise seg å være jevngodt med å slå opp en åpen dør.

Utfra stemningen i Loppa er det lite som tyder på innbyggerne her har intensjoner om å bli et lydrike under et ekspansivt Alta, med et selvbilde som selv gode naboer misliker. Vi ser mange av de samme tendensene i resten av Distrikts-Norge, så den frivillige reformen koker ned til en reduksjon av antall kommuner fra 420 til anslagsvis 400. Spørsmålet er om regjering og storting etter hvert vil rulle ut skytset og ta til orde for noe så umoderne som tvangsekteskap. Regjeringen har vært klar på at det ikke finnes noe ris bak speilet, mens andre kanskje vil mene at økonomiske sanksjoner allerede har fungert en tid.

Vi synes ikke Alta verken skal være fornærmet eller avvisende etter folkeavstemmingene. Tvert i mot bør vi respektere rasjonelle argumenter og de følelsene som tross alt handler om reell frykt for å bli spist til frokost. Det viktigste er fortsatt kampen for gode velferds-

tilbud i disse kommunene, og da vil interkommunale samarbeid og andre solidariske løsninger være aktuelle.

Vår frykt er dessverre at sentraliseringen vil gå sin gang, uavhengig av kommune- og fylkesgrensene. Det betyr forvitring av kompetanse og fagmiljøer, samt en forgubbing som gjør det vanskelig å skape den vekst, utvikling og velferd vi alle er avhengige av. Da vil fraflyttingen ikke bare fortsette, men eskalere. Med eller uten Alta er det viktig å jobbe knallhardt for å skape både arbeidsplasser og bolyst, aller helst uten å gjøre seg avhengig av den offentlige pengesekken, inkludert kommunale jobber. Vi har en mistanke om at norsk økonomi ikke vil være så oljesmurt om et par tiår.

Det er ikke rimelig å lage et fiendebilde av Alta, som lojalt har fulgt opp Stortingets vedtak, regjeringens politikk og Fylkesmannens prosess og gjennomføring. Det hele er videre tuftet på regjeringens ekspertutvalg som ville redusere antall kommuner fra 428 til 100. Vi får fastslå at dette er enklere sagt enn gjort...