Det hører med til sjeldenhetene at tingretten feller en så knusende og utvetydig dom som i arbeidsrettssaken mellom Bjørnar Bruer og Finnmark fylkeskommune. Uansett utfall av anken, bør saken etter hvert bringes inn for kontrollutvalget, slik at man får kartlagt nærmere hvilke interne prosesser og framgangsmåter som er brukt.

Vi tror det vil være en trygghet for alle aktører, ikke minst for ansatte i fylkeskommunale virksomheter, som etter dommen må føle både undring og utrygghet. Utdanningsforbundet følger i dag opp med ganske så krass kritikk av fylkeskommunen for at man ikke følger opp de spillereglene som gjelder for arbeidslivet. Bakteppet er også at dette ikke er første gangen det er ført opprivende og belastende arbeidsrettssaker ved skolen.

Vi sliter også med å se at den administrative og politiske ledelsen i fylkeskommunen kan være særlig bekvem med at arbeidsgiveransvaret blir såvidt pulverisert og plukket fra hverandre i en rettsinstans. I dommen blir det faktisk påpekt at det har vært en «aggressiv prosess». Det er en dårlig attest å slepe med seg.

Det er også avgjørende at man ser nærmere på rolleforståelsen, for eksempel at fylkesrådmannen både har vært sentral i håndteringen av arbeidskonflikten, rettssaken og ikke minst har innstilt for politikerne på at saken bør ankes. Spesielt betenkelig blir det når sentrale politikere åpent og ærlig stoler blindt på de juridiske vurderinger som blir gjort på fylkeshuset. Til Altaposten sier fylkesordfører Runar Sjåstad at han sjelden overprøver juridiske vurderinger, en prinsipiell tilnærming som nærmest «opphever» den demokratiske kontrollen og det store ansvar man sitter med i denne type saker. Politikerne har et selvstendig ansvar for å følge opp slike saker, og da bør partipisken aller helst ligge igjen på kontoret.

Tingretten regelrett slakter behandlingen Bruer har fått av sin arbeidsgiver, både selve avskjedigelsen fra jobben ved elevboligene på Alta videregående skole, og hele fem politianmeldelser som tingretten mener er grunnløse. Fagforbundets advokat er klar på at saken har hatt helt ekstreme proporsjoner og inntrykket er at en enkelt ansatt har vært utsatt for belastende maktbruk i flere omganger. Saken burde naturligvis ha vært løst på arbeidsplassen, men her har saken eskalert og blitt et tema for fylkeskommunens toppledelse, også på politisk nivå der fylkesordføreren ble kontaktet. Det forsterker behovet for en evaluering etter at rettsprosessen er avsluttet.

Tingrettens dom tilsier at Finnmark fylkeskommune må ut med over 1,7 millioner kroner i erstatning for både tapt inntekt, oppreisning og advokatkostnader. Det vil si; anken gjør at saken forsterkes ytterligere, med de omkostningene det har, både økonomisk og menneskelig.

Når det ankes over både rettsanvendelse og bevisbedømmelse, er det nærliggende å tro at fylkeskommunen mener de ikke har fått belyst saken skikkelig. Det er i tilfelle veldig spesielt, med tanke på at det her dreier seg om et omfattende rettslig prøving over flere uker.

Det som virkelig vil være betenkelig, er hvis fylkeskommunen bringer saken til en ny rettsinstans på grunn av prestisje eller såret stolthet etter en langvarig konflikt. Det vil være uklokt og kan påføre nye utgifter for fellesskapet og nye sår som må bearbeides i ettertid.  Dommen i tingretten er såvidt klar at vi har stor forståelse for at tre av partiene i fylkesutvalget stemte mot å anke saken videre, uavhengig av hva fylkeskommunens jurister måtte mene i sakens anledning.