Hestehandel på «bakrommet»

Kommentar: – Hvilke andre saker blir «vedtatt» uten at vi har tilgang på saksdokumenter og protokoller?

Illustrasjonsfoto.  Foto: Statkraft

Rolf Edmund Lund, ansvarlig redaktør i Altaposten. 

kommentar

Det er ingen tvil om at samene har krav på beskyttelse og vern som urfolk i henhold til norsk og internasjonal folkerett, men Sametingets rett til å hestehandle bort vindkraftressurser på «bakrommet», er i beste fall en misforstått rettighet. I hvert fall hvis man er opptatt av demokratiske og åpne prosesser.

Sametingspresident Aili Keskitalo bekrefter langt på vei at Sametinget har hatt suksess i konsultasjonene med olje- og energiminister Tord Lien (Frp). Ved å gi tommelen opp for kraftlinja fra Balsfjord til Skaidi, fikk Sametinget gehør for å parkere Falerassa vindkraftverk i Kvalsund. Ifølge Keskitalo skjedde dette etter konsultasjoner og enighet mellom staten, reindrifta og Sametinget.

Dette er forhandlinger som er sperret for offentlig innsyn, hjemlet i offentlighetslovens paragraf 19. Dokumenter og beslutningsgrunnlag som utveksles mellom Sametinget, samiske organisasjoner og statlige organ er det ingen som har tilgang til, så framt det ikke er ledd i en allmenn høring. For alle med demokratisk sinnelag vil det være nærliggende å lure på hvilke andre saker som blir «vedtatt», uten at vi har tilgang på saksdokumenter og protokoller.

De som er opptatt av verdiskaping og hvordan vi skal erstatte fossil energi med fornybare ressurser, må forholde seg til Keskitalos dom i Altaposten: «Kraftverkets samfunnsøkonomiske gevinst stod ganske enkelt ikke i forhold til prosjektets kulturelle og næringsmessige kostnader». Mer spesielt er det kanskje at sametingspresidenten feller en knusende dom over hele bransjen, inkludert Fefo og kraftselskapene som har investert masse tid, krefter og penger i jakten på fornybare ressurser, i tråd med politiske visjoner: «Vindkraft i nord handler kort sagt om å produsere kraft ingen etterspør til voldsomme offentlige kostnader og som i urimelig grad vil ødelegge natur, samisk kultur og som direkte truer reindriftens framtid», fastslår Keskitalo.

Påstandene er i beste fall tvilsomme, men spørsmålet er om dette virkelig er Sametingets rådende holdning. Ikke bare til ressursene i Kvalsund, men også til andre vindkraftprosjekter i Finnmark, som Hamnefjell i Båtsfjord. Akkurat nå er rammebetingelsene og prisene så lave at prosjektet legges på is, men vi har et større problem hvis Sametinget akter å gravlegge hele bransjen. Reindriftsveto i samråd med statsråden er en side av saken, men signalet til relevante investorer er mildest avvisende. I tillegg må vi ha med oss at planer om småkraftverk, mineralvirksomhet og havbruk ikke framkaller ubetingete jubelscener i Keskitalos egen leir.

Det er ganske så oppsiktsvekkende at Finnmark Kraft blir stripset fullstendig, uten en normal forutgående debatt om hvordan vi i Finnmark skal forvalte våre lovende vindkraftressurser. Her har en Frp-statsråd, som normalt har begrenset omsorg for reindriftsnæringas ve og vel og Sametingets eksistens, kunnet kjøpslå med et selskap med åtte eiere, blant annet Finnmarkseiendommen (Fefo). Fefo er innbyggernes eget forvaltningsorgan, der nettopp Sametinget oppnevner halvparten av medlemmene i styret. Når Keskitalo og Lien inngår en slik «gentleman’s agreement» på vegne av Finnmark, burde offentligheten fortjent en lyskaster på prosessen før, under og etter konsultasjonene.

420 kV-linja og forsyningssikkerheten er selvfølgelig prioritet nummer en. Dette er grunnleggende viktig infrastruktur for fylket, så her er det prisverdig at sametingspresidenten har gjort et verdivalg. Det er neppe populært i alle reinbeitedistrikter. Her mener Keskitalo tydeligvis at arealtap er helt ok, så tordentalen i forhold til vindmøller er ikke særlig prinsipiell. Hvis hun samtidig mener at subsidierte næringer ikke har livets rett, sliter vi med de reindriftspolitiske vyene. Det kan være grunner til å opprettholde næringer som ikke håver inn penger på kort sikt.

Sametinget er opptatt av at man skal lytte til lokaldemokratiet, for eksempel i Kautokeino der kommunestyret gjentatte ganger har stengt døra for gjenåpning av gruvedrift i Biedjovaggi. Det er kanskje en ide at også de folkevalgte i Kvalsund blir behandlet med respekt. De ønsker både gruvedrift og vindkraft velkommen, men Keskitalo velger heller å avfeie Falerassa-skuffelsen med at kommunen kun er opptatt av fem arbeidsplasser og kommunal eiendomsskatt fra kraftinstallasjoner som er samfunnsøkonomisk verdiløse. Det er selvfølgelig lov å mene det, men hvis enighet i konsultasjoner med statsråden er tuftet på en slik holdning, er det bekymringsfullt.