– Takk, takk og atter takk!

– Når så dørene åpnes blir man møtt med en varme fra pleiere og ansatte, skriver redaktør Rolf Edmund Lund.

Illustrasjonsbilde.  Foto: Terje Pedersen

kommentar

Koronatiden har vært en påkjenning for mange og noen enhver kan miste både tåmodigheten og besinnelsen etter ett års sammenhengende eksamen i «kunsten å vise forståelse for hverandre». Jeg håper alle får brukt påskedagene til et skikkelig «magadrag» for å stå ut distansen.

Midt opp i denne hverdagen av bekymringer, irritasjoner, forsakelser og endringer i planer, finner vi høgg rolige personer i førstelinje som sjelden eller aldri mister besinnelsen, men går videre med krum nakke. For pasientene og for medmennesker.

Helsepersonell er riktignok godt trent til å håndtere alle krav og forventninger som tikker inn i løpet av en arbeidsdag, men det siste året kan undertegnende og sikkert mange andre, underskrive på at oppofrelsene og evnen til å se menneskene rundt seg er bent ut fantastiske.

Å ha mor eller far på et sykehjem når dørene er stengt, er en stor prøvelse. Mange har fått kjenne dette på kroppen det siste året, og noen fikk kanskje ikke tatt farvel på den måten man ønsket.  Faren for å smitte sine nærmeste er en uutholdelig tanke, og lojaliteten til systemet er naturligvis stor. Når så dørene åpnes blir man møtt med en varme fra pleiere og ansatte som gjør at man finner roen og takknemligheten raskt.

Sykepleierne har fått mye applaus, med god grunn. På intensivavdelingene har vi sett makeløs innsats, selv om det finnes både risiko og en grense for hvor mange timer det er mulig å la «trykkokeren» jobbe. Med munnbind og en uendelig rekke med arbeidsoppgaver. Både i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten har jeg personlig møtt en fantastisk holdning, enten det er på skiftestuer, i prøvetaking eller vaksinekøen. I Finnmarkshallen handler det for tiden om å få satt vaksine, men i ventetiden etter sprøyta tilbys det kaffe. Og et godt smil.

Vi kjenner igjen mange av sykepleierne som skulle nyte sitt otium etter et langt arbeidsliv. De trår til, langt på overtid. Selvfølgelig gjør de det. Det skulle bare mangle...

Når smittebølgene kommer har stabene gjort sitt aller ytterste for å spore smitten. Det handler om tid og det handler om presisjon, alt for å unngå sykdom og at pandemien kommer ut av kontroll, i tillegg til at både renholdere og helsepersonell gjørt sitt ytterste for å forsikre seg om at smittefaren skal være minimal der hjelpen er å finne. Ingenting er verre enn å forårsake sykdom når man  egentlig er programmert til å hjelpe.

Koronakrisen har vist oss at applausen er fortjent. Og at de hvite englene ikke bare fortjener lønn i himmelen, men en god stund før den tid...

God påske og tusen takk!

Altaposten ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk og lovverk. Vi krever at du bruker ditt egentlige navn og oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger.

Rolf Edmund Lund, ansvarlig redaktør

kommentar